Fra museet / From the museum

Gjennom familiens billedbibel med reproduksjoner av blant andre Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael, ble Vigeland tidlig introdusert for den italienske renessansen. I Skulpturmuseet hadde han også studert gipsavstøpninger fra den greske antikken, og han kjente godt til den danske nyklassisisten Bertel Thorvaldsen. Det er dermed naturlig at de første skulpturene Vigeland modellerte er klassisistisk utført. Dette gjelder blant annet Hagar og Ismael (1889) og David (1890).

Med skulpturen En gjenganger (1889) beveger Vigeland seg bort fra det klassiske idealet. Komposisjonen er Vigelands egen og stemningen i relieffet er mørk og mystisk, noe som er typisk for periodens nyromantiske strømninger. I enkelte av Vigelands tidlige skulpturer, blant annet i bysten Sovende kvinne (1892), ser man også en påvirkning fra tidens naturalisme.

Den unge Vigeland var åpen for inntrykk, samtidig som han hadde en enorm skapertrang og fantasi som gjorde det nødvendig for ham å gå egne veier. Det som er mest kjennetegnene for Vigelands skulpturer i første halvdel av 1890-tallet er en vektlegging av det sjelelige innholdet kombinert med en oppløst og nærmest skissemessig form, slik vi ser det i  Mann og kvinne, "Trøst" (1893). 

Utover på 1890-tallet strammer Vigeland opp formen, men stemningen og uttrykket i skulpturene fortsetter å ha stor betydning. Skulpturene fra siste halvdel av 1890-tallet kjennetegnes ved sine magre og langstrakte figurer, som i Kyss (1898).




© Vigeland-museet / Nobels gate 32 / N-0268 Oslo / tel. +47 23 49 37 00 / postmottak.vigeland <at> kul.oslo.kommune.no


Webdesign ©2016-17 Web Norge