Vigeland
museet

Nor
IMG 4119

Gustav Vigeland / Sentrale arbeider

1889-1900

Gjennom familiens billedbibel med reproduksjoner av blant andre Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael, ble Vigeland tidlig introdusert for den italienske renessansen. I Skulpturmuseet hadde han også studert gipsavstøpninger fra den greske antikken, og han kjente godt til den danske nyklassisisten Bertel Thorvaldsen. Det er dermed naturlig at de første skulpturene Vigeland modellerte er klassisistisk utført. Dette gjelder blant annet Hagar og Ismael (1889) og David (1890).

Med skulpturen En gjenganger (1889) beveger Vigeland seg bort fra det klassiske idealet. Komposisjonen er Vigelands egen og stemningen i relieffet er mørk og mystisk, noe som er typisk for periodens nyromantiske strømninger. I enkelte av Vigelands tidlige skulpturer, blant annet i bysten Sovende kvinne (1892), ser man også en påvirkning fra tidens naturalisme.

Den unge Vigeland var åpen for inntrykk, samtidig som han hadde en enorm skapertrang og fantasi som gjorde det nødvendig for ham å gå egne veier. Det som er mest kjennetegnene for Vigelands skulpturer i første halvdel av 1890-tallet er en vektlegging av det sjelelige innholdet kombinert med en oppløst og nærmest skissemessig form, slik vi ser det i Mann og kvinne, "Trøst" (1893).

Utover på 1890-tallet strammer Vigeland opp formen, men stemningen og uttrykket i skulpturene fortsetter å ha stor betydning. Skulpturene fra siste halvdel av 1890-tallet kjennetegnes ved sine magre og langstrakte figurer, som i Kyss (1898).

OKK VM C01 1637 001
0910 En gjenganger
0648 Sovende kvinne gips

1900-1910

Det impresjonistiske og sterkt ekspressive som finnes i mange av Vigelands arbeider fra ungdomstiden viker etter hvert for en større harmoni, formalt og innholdsmessig. Formen blir roligere og fyldigere enn i ungdomsverkene, og peker frem mot Vigelands senere stil.

Ønsket om anatomisk analyse og naturalistisk gjengivelse ble aldri et mål i seg selv for Vigeland. Han søkte blant annet å skildre den indre opplevelsen i forholdet mellom mann og kvinne. Ung mann og kvinne fra 1906 er et av mange eksempler på hans mann/kvinne-grupper. Skikkelsene står tett mot hverandre, men de ser like fullt forbi hverandre, tankefulle og i hver sin verden. Vigeland har gitt norsk skulptur noen av de fineste skildringer av det evig aktuelle tema mann og kvinne. I disse gruppene berettes det om melankoli, hengivelse, ekstatisk henførelse og dyp smerte. Av og til også om lykke, men sjelden om glede.

1866 grå bakgrunn Øyvind Andersen
Mother and Child (1909). Photo: Vigeland Museum / Øyvind Andersen
Mother and Child (1909). Photo: Vigeland Museum / Øyvind Andersen

1910-1943

Rundt 1913 inntraff det et markant stilskifte i Vigelands kunst. Hans formspråk ble gradvis mer stilisert, med få detaljer og store flater. Dette skiftet sammenfalt med radikale endringer i Europeisk skulptur, og det er sannsynlig at Vigeland ble påvirket av disse endringene. Blant annet vet vi at han kjøpte fotografier av Matisse sine skulpturer. Han viste også interesse for kubismens anvendelse av geometriske former.

Den viktigste årsaken til endringene var nok likevel at Vigeland i denne perioden begynte å modellere skulpturer kun beregnet på hugging i stein. Mens han tidligere hadde hugget skulpturer i myke steinarter som marmor og kleber, begynte han nå å hugge i granitt. Skulpturene fra perioden 1913-15 er hugget i mellomstørrelse, hvilket vil si litt under legemsstørrelse.

Det er også i denne perioden at de første ideene til et monumentalt anlegg dukker opp, først i flere tegninger fra 1914, og deretter i modellen av fontenen på Abelhaugen fra 1916. Denne modellen viser fontenen sammen med en halvsirkulær trapp med i alt 36 store grupper planlagt i granitt. Disse ideene bidro også til de formale endringene hos Vigeland. Skulpturer plassert i friluft som skal kunne sees på avstand, krever et monumentalt formspråk slik vi ser det i Vigelandsparken i dag.

IMG 3751