I 1902 ble det utlyst en konkurranse blant norske kunstnere om et minnesmerke over Camilla Collett (1813-1895). Allerede i 1895, samme år som hun døde, hadde Norsk Kvinnesaksforening begynt planleggingen av minnesmerket og det ble samlet inn penger.

Camilla Collett er en av 1800-tallets mest betydelige kvinnelige forfattere og en foregangsskikkelse innen kvinnesaken flere tiår før det ble en organisert bevegelse. I sine tekster belyser hun kvinnens stilling i samfunnet. Særlig viktig for henne er det å problematisere de kvinnelige erfaringene: slik de skildres i litteraturen eller slik de gjør seg gjeldene i familie- og samfunnslivet. Hun kjempet for likeverd mellom mann og kvinne og for at kvinner må få sin rettmessige plass i offentligheten. Med dette var hun en viktig pådriver på veien mot at kvinner endelig får allmenn stemmerett i 1913.

Vigeland hyller Colletts innsats i et brev fra 1901, samme år som kvinner fikk begrenset kommunal stemmerett: Iaar burde det gjøres alvor af det med Camilla Collett-Monumentet, som der jo er nogle Penge til. Iaar er det nemlig første Aar Kvinderne har Stemmeret, og det skyldes i Væsentlig Grad Camilla Colletts utrættelige, alvorlige og ”geniale” Arbeide. Hun stod jo i første Række, var den, som først begyndte ar reise Hodet imot Mændernes rædselsfulde Tyrani.[1]

Vigeland ville gjerne utføre monumentet, men han ikke være med å konkurrere. Vigelands bidrag var dermed ikke med blant de 12 utkastene som ble sendt inn til konkurransen. Ingen av utkastene ble heller anbefalt utført, og Vigeland ble invitert til en lukket omkonkurranse der han leverte inn to forslag; det ene av en ung Collett med kysehatt og hodet på skakke, og det andre av en gammel Collett stående i vinden, kalt «I Storm» (begge i sal 5). Først i 1908 ble juryen enige om å gi oppdraget til Vigeland, og kanskje noe overraskende falt valget på «I Storm».

Dette var et uvanlig monument. Man kan til og med si at det var banebrytende. Frem til slutten av 1800-tallet var offentlige monumenter stort sett forbeholdt idealiserte fremstillinger av fortidens helter. Vigeland, derimot, valgte å fremstille Collett gammel, stående i vinden med bøyd hode. En av Colletts sønner, professoren Robert Collett, reagerte med ergrelse da han så utkastet i Vigelands atelier i 1908. Vigeland har gjenfortalt episoden i et brev til en venninne: «Skal dette være min mor, sa han. Det er aldeles forferdelig … Hvorfor skal hun se ned. Mor så aldri ned. Hun så opp. Hodet må løftes. Nå er det som om hun ser etter noe nede på gulvet, som hun går og leter etter noe, en eller annen ting hun har mistet.» Vigeland lot seg imidlertid ikke affisere, og beholdt monumentet slik han først hadde tenkt det. Nettopp ved å fremstille Collett som en gammel kvinne – sliten etter alle de kampene hun har kjempet, klarte han å fange noe som er større enn personen selv. Skulpturen ble stående som et symbol på selve kvinnekampen.

Noen dager etter at monumentet ble avduket i Slottsparken i 1911 mottok Vigeland et takkebrev fra Colletts nest eldste sønn, Alf Collett: «Jo mer jeg ser på deres billedstøtte av min mor, dess bedre synes jeg om den – så fin og åndfull som den er. Det er poesi. Jeg syntes, jeg måtte si Dem dette – med min ærbødigste takk.»

[1] Brev til Sophus Larpent, 16.12.1901.