I Bergen har bystyret besluttet (2020) at det i løpet av de neste 10 årene skal reises fem minnesmerker over kjente kvinner i det offentlige rom. Dette for å bøte på den skjevheten som i dag finnes i representasjonen av menn og kvinner i byrommet; fem navngitte kvinner (St. Sunniva medregnet) mot mer enn 70 menn. Den første av disse kvoterte kvinneskulpturene skal tilegnes Kim FrieIe. Med denne historien som bakteppe – og i anledning 8. mars – kan det være på sin plass å minne om at den første kvinnen på sokkel i Norge passende nok var forfatteren og feministen Camilla Collett (1813– 1895). Gustav Vigelands vakre Collett-monument ble avduket i Slottsparken 31. mai 1911. Det var Norsk Kvindesaksforening som tok initiativ til monumentet like etter Colletts død i 1895. Det ble samlet inn penger – men så stoppet prosjektet opp. Vigeland, som på denne tiden var fattig og på utkikk etter oppdrag, ble utålmodig. I et brev til en venn skrev han i desember 1901 at nå som kvinnene hadde fått stemmerett [ved kommunevalget] burde det gjøres alvor av monumentet. Det var jo tross alt takket være Colletts utrettelige arbeid man hadde kommet så langt. Hun var den som først hadde reist hodet mot «mennenes redselsfulle tyranni». Konkurransen ble endelig utlyst i 1902, med innleveringsfrist 1904. Denne fristen ble senere forlenget med et år. Utsettelsen forarget Vigeland såpass at han valgte å ikke delta i konkurransen. Det kom inn 12 forslag, men ingen av dem ble anbefalt utført. Vigeland ble invitert til en lukket omkonkurranse der han leverte inn to forslag; det ene av en ung Camilla Collett med kysehatt og hodet på skakke, og det andre av en gammel Collett stående i vinden, kalt «I Storm». Først i 1908 ble juryen enige om å gi oppdraget til Vigeland, og kanskje noe overraskende falt valget på «I Storm».

Dette var et uvanlig monument. Man kan til og med si at det var banebrytende. Frem til slutten av 1800-tallet var offentlige monumenter stort sett forbeholdt idealiserte fremstillinger av fortidens helter. Vigeland, derimot, valgte å fremstille Collett gammel, stående i vinden med bøyd hode. En av Colletts sønner, professoren Robert Collett, reagerte med ergrelse da han så utkastet i Vigelands atelier i 1908. Vigeland har gjenfortalt episoden i et brev til en venninne: «Skal dette være min mor, sa han. Det er aldeles forferdelig … Hvorfor skal hun se ned. Mor så aldri ned. Hun så opp. Hodet må løftes. Nå er det som om hun ser etter noe nede på gulvet, som hun går og leter etter noe, en eller annen ting hun har mistet.» . Vigeland lot seg imidlertid ikke affisere, og beholdt monumentet slik han først hadde tenkt det. Nettopp ved å fremstille Collett som en gammel kvinne – sliten etter alle de kampene hun har kjempet, klarte han å fange noe som er større enn personen selv. Skulpturen ble stående som et symbol på selve kvinnekampen.

Noen dager etter at monumentet ble avduket mottok Vigeland et takkebrev fra Colletts nest eldste sønn, Alf Collett: «Jo mer jeg ser på deres billedstøtte av min mor, dess bedre synes jeg om den – så fin og åndfull som den er. Det er poesi. Jeg syntes, jeg måtte si Dem dette – med min ærbødigste takk.»

For noen år siden ble det foretatt en kartlegging av kvinner på sokler over hele landet. Prosjektet, som var initiert av Hilde Herming og Nora Ceciliedatter Nerdrum, ble dokumentert i boken «Fast Plass. Norske kvinner på sokkel» som utkom i 2017. Kartleggingen viser at av alle minnesmerkene her i landet er kun rundt 80 av navngitte kvinner. Interessant nok kommenterte Camilla Collett selv dette misforholdet allerede i 1880. I essayet «En nat i Rosenborg Have» beskriver hun hvordan hun under et opphold i København blir slått av det faktum at byen «eier usedvanlig mange æresminner over store menn» - men noe friluftsmonument over en kvinne eksisterer, så vidt hun vet, ikke.

Kanskje det er på tide at flere gjør som Bergen.

Av Guri Skuggen, kunsthistoriker, Vigelandmuseet