Sidesprang fra gotikken
Gustav Vigeland var tilknyttet restaureringsarbeidene ved Nidarosdomen i tre perioder mellom 1897 og 1902. På den tiden hadde han gjort seg bemerket som en talentfull billedhugger med en tydelig stemme i samtidskunsten, men gjennombruddet som kunstner lot likevel vente på seg. Vigeland så seg nødt til å gripe muligheten for betalt arbeid. Oppdraget ble tidvis konfliktfylt og frustrerende; ikke bare stjal det dyrebar tid fra egne prosjekter, det bød Vigeland også sterkt imot å lage skulptur i et formspråk som var så fjern fra hans egen tid.
Vigeland studerte gotikken grundig, blant annet på en ettårig studietur i Frankrike og England i 1900-1901. Det Vigeland så og opplevde på den lange reisen er dokumentert gjennom minst 149 brev som han sendte til sin venn og mesen Sophus Larpent. I brevene viser den unge billedhuggeren seg som en skarp betrakter av gotikkens skulptur og arkitektur.
Et stort antall tegninger ble etter hvert også sendt til Larpent. De forestilte verken katedraler, vannspyere eller helgenskulpturer, men kvinner og menn i heftig elskov eller lidenskapelig omfavnelse. I utstillingen vises daterte tegninger fra Vigelands studiereiser, og utdrag fra brevene han sendte til Sophus Larpent.
Kurator for utstillingen var Elin-Therese Aarseth fra Vigelandmuseet i samarbeid med Trondheim Kunstmuseum.
Sitatene følger etter bildene. Utstillingen har fått strålende anmeldelser i Magasinet Kunst.
«Her er meget for mine gotiske studier. Museé Cluny med sine masser og sølvting og gullting og arbeider i messing. Det er en grube for meg. Og ute i Cluny-haven ypperlige vannspyere, som er stukket i jorden, mosegrodde, innfiltret i slyngplanter, et rent eventyr.» — Gustav Vigeland i brev til sin venn Sophus Larpent. (Paris, 26. november 1900)
«Når jeg herfra ser på Trondhjems domkirke, virker de restaurerte deler engstelige, små, pirkede. Jeg ser hender som pusler og tusler og pusser. – Her stikker vannspyerne ut som bare fan!» — Gustav Vigeland i brev til sin venn Sophus Larpent. (Paris, 26. november 1900)
«Sterkere enn noensinne føler jeg her i Paris at jeg egentlig ikke skulle beskjeftige meg med domkirken, da det vil slite meg ut før tiden – og trenge mitt eget arbeide til side. Var jeg rik, gad jeg ikke se domkirken. Men jeg er fattig, derfor må jeg selge noe av mitt indre.» — Gustav Vigeland i brev til sin venn Sophus Larpent. (Paris, 9. desember 1900)
«Dette er første dag jeg bor i mitt nye værelse. Det ligger like overfor Sainte-Chapelle, og når jeg ligger i sengen, ser jeg dets lekre tårn og engelen, som står mot øst. Det er et fint gjennombrutt tårn, og kapellet har de ypperste skulpturer.» — Gustav Vigeland i brev til sin venn Sophus Larpent. (Paris, 2. januar, 1901)
«Det bedrøver meg mere og mere at kirken i Trondhjem skal ødelegges, forsimples. Den blir godt restaurert, dvs. svært sant og riktig i stilen, men uten temperament. Et regnestykke blir det, ikke annet.» — Gustav Vigeland i brev til sin venn Sophus Larpent. (Chartres, 6. februar 1901)
«– Hvor har jeg ikke ondt av mine korte vannspyere i Trondhjem, vannspyere, som ikke engang er vannspyere, men pseudo-vannspyere – som til og med er blitt krøplinger, ikke tredjeparten av den lengde de burde ha, har de fått. – Jeg syntes, da jeg kom til Paris, at vannspyerne på Notre-Dame var lange og prektige, med da jeg kom hertil, fikk jeg vite annet. De er minst 2 ½ meter! Stakkars Trondhjem Domkirke!» — Gustav Vigeland i brev til sin venn Sophus Larpent. (Chartres, 6. februar 1901)
«I Reims for to timer siden. Har drevet omkring efter å ha sett på kirken. Den er veldig, men virker ikke i den grad vill som Chartres. Denne er rikere på skulpturer, og vidunderligere ting har jeg alt sett. Også forstått at på denne finnes det største av gotikk i retning skulptur. Men mere siden.» — Gustav Vigeland i brev til sin venn Sophus Larpent. (Reims, 27. april 1901)
«Følelse er der i gotikken som i ingen annen kunst. De gamle gotikerne oppgav alt for følelsen, vred sine figurer av ledd for følelsen, satt dem skjevt i kirkeveggen, brød seg fan om det enkelte arbeiders selvstendige monumentalitet og riktighet. – I dette kan jeg ikke følge dem. Jeg vil gjerne at mine figurer skal kunne leve.» — Gustav Vigeland i brev til sin venn Sophus Larpent. (Reims, 6. mai 1901)
«De ler vel av meg, når jeg skriver om gotikk, for De tenker vel at det ikke er rart bevendt med de gotiske studiene mine, når der blant tegningene som De har, blott finnes en eller to som er gjort med tanke på Trondhjems domkirke. – Men jeg lar ikke noen tid går bort. Jeg arbeider annerledes enn andre, og snarere, og de kirker som jeg allerede har sett, kan jeg visst utenat bedre enn noen ...» — Gustav Vigeland i brev til sin venn Sophus Larpent. (Reims, 17. mai 1901)
«Klokken er 5. Nu tar jeg kikkerten og går til katedralen og ser.» — Gustav Vigeland i brev til sin venn Sophus Larpent. (Reims, 21. mai 1901)
«Utstillingen er en liten skatt – det ligger livsnødvendig informasjon nedfelt i disse strekene, og kurateringen er en nytelse i seg selv. » — Kunstkritiker Tommy Olsson i Magasinet Kunst (2. desember 2019)