Sinnataggens historie strekker seg tilbake til 1901, da Gustav Vigeland var på en studiereise i Europa. I november 1900 la han ut på en reise som skulle vare et helt år, først til Frankrike og deretter til England. Vigeland, som på denne tiden arbeidet med restaureringen av Nidarosdomen, hadde som mål å studere gotisk skulptur. I løpet av reisen produserte han en stor mengde tegninger, men få av disse var direkte relatert til katedralene. Flesteparten var erotiske skisser, i tillegg til ideer til fremtidige skulpturer. Blant disse finnes en tidlig skisse av det som senere skulle bli Sinnataggen, signert «London 24 juli 1901» og med påskriften «En Unge».

Den første, lille skulpturen av den sinte, skrikende gutten ble laget i 1911 og var opprinnelig tenkt som en nisjefigur til Fontenen. Vigeland planla å plassere små skulpturer i nisjene rundt fontenen for å gjøre utsmykningen rikere, men disse planene ble aldri realisert. Inga Syvertsen omtalte figuren som «den lille skrikende gut».

En større versjon av skulpturen ble støpt i 1928, og den kjente skulpturen ble plassert på Broen i Vigelandsparken i 1940.

Sinnataggen ble raskt en publikumsfavoritt. Navnet «Sinnataggen» fikk den imidlertid ikke av Vigeland selv, men trolig av journalisten R.A. Lorentzen i Drammens Tidende i forbindelse med en utstilling av broskulpturene i Vigelands atelier i 1930:

Broen, sammen med Barneplassen, viser livet fra tiden i mors liv til moden alder. Sinnataggen er Broens og parkens klare midtpunkt, og har oppnådd enorm popularitet. Det finnes ingen logisk forklaring på hvorfor, men det kan skyldes at Vigeland har klart å fange en sinnsstemning – et sinne – som alle kan kjenne igjen, og som dermed blir allmennmenneskelig.

Blant mange tolkninger finnes det en av den norske forfatteren Roy Jacobsen (1954-2025). Han knytter Sinnataggen sammen med de tre andre barna på Broen og relaterer dem til de klassiske temperamentene i gresk åndsliv. Den koleriske gutten utgjør et kvadrat på Broens midte sammen med Melankolikeren, Sangvinikeren og Flegmatikeren. Ifølge Jacobsen representerer Sinnataggen et raseri og en trass som er både klasseløst og tidløst.