Spanskesyken herjet i verden fra 1918 til 1920. Pandemien nådde for alvor Kristiania våren 1918. Dødeligheten var stor; på verdensbasis dreide det seg om millioner av mennesker, mens i Norge tok epidemien omkring 15 000 liv. Folk flest var redde for å bli smittet. Dette gjaldt også Gustav Vigeland. Hans biograf, Tone Wikborg, beskriver: «Når han måtte ut, gikk han midt i gaten, så langt fra folk som mulig. Med den ene hånden holdt han et lommetørkle for munnen, mens den andre hadde et fast grep om en stokk med stålspiss som han stakk truende frem når noen forsøkte å nærme seg.»

På denne tiden bodde Gustav i Maridalsveien, sammen med Inga Syvertsen. Inga hadde slekt på Varteig i Østfold og i 1917 hadde hun overtatt et lite hus ved Glomma. I håp om å unngå smitte tilbrakte de to måneder her sommeren 1918. Gustav skriver at de kunne ikke valgt et mer bortgjemt sted: «For her kommer bokstavelig talt ingen, ikke en fisk engang.»

Det var anstrengende for arbeidsjernet Gustav Vigeland å hvile. Men som han sa: «Det er bedre å miste noen uker, enn å miste alle uker».

Først i slutten av august turte Inga og Gustav å bevege seg tilbake til Kristiania. Hans lege, doktor Valentin Fürst, skrev ut resept på forebyggende medisin som skulle inntas morgen og kveld: portvin og en blanding av kamfer og cognac. På høsten var epidemien i tilbakegang, men Gustav ble likevel syk. En kraftig forkjølelse utviklet seg til bronkitt, og helt frem til april 1919 var han for dårlig til å arbeide i atelieret på Hammersborg. I mars var han frisk nok til å kunne lage små skisser i leire, og den 8. april 1919 noterte Inga at han hadde modellert en søyle; antagelig det første utkast til Monolitten.

Kilder:
Tone Wikborg, Gustav Vigeland: En biografi (Oslo: Gyldendal, 2001)