Gustav Vigeland ble født 1869 i Halse landsogn på Sørlandet. Ved dåpen i Mandal kirke den 16. mai fikk han navnet Adolf Gustav Thorsen. Foreldrene Elisæus Thorsen og Anna Aanensdatter kom fra slekter som i generasjoner hadde vært jordbrukere i Audnedalen, vest for Mandal. Foreldrene fikk i alt fem sønner: Theodor, Gustav, Edvard August, Julius og Emanuel August.

Sosialt tilhørte Vigelands foreldre småborgerskapet. Elisæus Thorsen var en dyktig og fremgangsrik snekkermester med eget møbelverksted og flere svenner og læregutter. Gjennom 1870-årene deltok Elisæus aktivt i byens religiøse liv. Hjemmet var et samlingssted for kristenfolket, og familien gikk i kirken hver søndag.

På farens verksted fikk Gustav mulighet til å utfolde seg innen treskjæring. Han lagde små skuter som moren sydde seil til, smeltet bly og støpte søkk til fiskesnører og blykjøler til skutene han hadde skåret. Hjemme hadde de også et piano, og Gustav og Theodor fikk pianoundervisning. Begge brødrene var glad i å lese, alt fra reisebeskrivelser, Charles Dickens, Walter Scott og illustrerte blader. Gustav tegnet etter illustrasjonene.

Gustav Vigeland var ofte syk som barn. Dette førte til at han i perioder ble utskrevet av skolen og i stedet fikk bo hos morfaren i Mjunebrokka på Vigeland, 12 kilometer utenfor Mandal. Ingen steder likte han seg bedre. Morfaren var en mild og stillfaren mann, kjærlig og god mot barnebarna som alle elsket ham. Det kan ha vært der åtteårige Gustav i 1877 begynte å ta treskjæringen mer alvorlig. Morfaren ba Tarald Louen, den beste treskjæreren i bygda, om å hjelpe dattersønnen, og den unge Gustav skar blant annet forseggjorte og fantasifulle knivskaft og slirer. Han fortsatte i skolen, der tegning, sang og skriving var favorittfagene.

Allerede som gutt viste Gustav Vigeland usedvanlige evner i treskjæring. 15 år gammel begynte han i treskjærerlære hos Torsten Kristensen Fladmoe i Kristiania. Om kvelden gikk Vigeland på Tegneskolen, og i ledige stunder besøkte han Skulpturmuseet.

I 1886 ble Fladmoe syk og verkstedet stengt. Vigeland reiste tilbake til Mandal. Kort tid etter hjemkomsten døde faren av tuberkulose, og Vigeland måtte hjelpe til med å underholde familien. Først to år senere reiste han tilbake til hovedstaden.

I begynnelsen av februar 1889 oppsøkte Vigeland billedhugger Brynjulf Bergslien med en bunke tegninger med egne komposisjoner. Vigeland hadde da oppholdt seg i Kristiania siden oktober 1888. Først hadde han livnært seg som treskjærer, men etter at han ble oppsagt på selveste julaften hadde han levd nærmest som en løsgjenger. Bergslien ble straks oppmerksom på Vigelands talent og sørget for en beskjeden understøttelse fra noen av byens velstående borgere. Allerede samme år debuterte Vigeland på Statens Kunstutstilling med gruppen Hagar og Ismael.

Tidlig i 1890 begynte Vigeland i billedhugger Mathias Skeibroks atelier. Siden høsten 1889 hadde han fulgt Skeibroks undervisning på Tegneskolen. Men naturalismen som Skeibrok representerte kunne i lengden ikke tilfredsstille den unge søkende kunstneren. Han følte seg mer i pakt med de nye romantiske strømningene.

I løpet av 1890-årene ble Vigeland tildelt en rekke stipender, noe som gjorde det mulig for ham å foreta flere studiereiser til utlandet. Disse reisene kom til å bety mye for hans kunstneriske utvikling.

Året 1891 tilbrakte han i København i billedhugger Wilhelm Bissens tradisjonsrike atelier. Her skapte han Forbannet, som var hans første skulpturgruppe i naturlig størrelse. Skulpturen vakte stor oppmerksomhet både i København og hjemme. I 1893 reiste Vigeland til Paris hvor han studerte og arbeidet på egenhånd. Under oppholdet besøkte han Auguste Rodins atelier flere ganger, og av Rodins arbeider var det særlig Helvetesporten som interesserte ham.

Tilbake i Norge begynte Vigeland på sitt eget store relieff; Helvede. I dette hovedverket fra ungdomstiden har Vigeland gitt uttrykk for den dypt pessimistiske livsoppfatning som var så fremtredende hos ham i denne perioden. Helvete ble, sammen med 51 andre av Vigelands arbeider, vist på hans første separatutstilling i 1894.

I 1895 og 1896 reiste Vigeland til Firenze, hvor han lot seg inspirere av renessansens og antikkens kunst.

Fra 1898 arbeidet Vigeland i flere perioder i Trondheim med restaureringen av Nidarosdomens skulpturutsmykning. Et arbeid han utrykte stor misnøye med, men som han måtte påta seg av økonomiske grunner.

Gustav Vigeland hadde markert seg som en av landets mest lovende billedhuggere, men det var likevel ikke mulig for ham å livberge seg som fritt skapende kunstner. Han begynte derfor i 1898 som billedhugger ved restaureringsarbeidene i Nidarosdomen.

I Nidarosdomen utførte han blant annet skulpturene til korbuen og vannspyerne på hovedtårnet. Han laget også 12 vannspyere og fire hjørnefigurer til to av tårnene. Inspirert av middelalderens forestillingsverden tok han for første gang opp det symbolske motivet med øgler og drager i kamp med mennesket, et tema han senere vendte tilbake til i sin kunst flere ganger. Å skape skulptur i en annen tids stil kunne i lengden ikke tilfredsstille Vigeland: "... det blir pastisj, hvorledes man enn snur og vender det". Etter 1902 utførte han ingen nye arbeider for domkirken i Trondheim.

1. desember 1899 åpnet Gustav Vigelands andre og siste separatutstilling i Wangs kunstutstillingslokale i Kristiania. Kritikken var i hovedsak svært positiv, og Vigelands evne til å gi figurene levende og dramatiske uttrykk ble spesielt fremhevet. Dette året ble han også far til en datter; Else. Vigeland hadde hatt et kjærlighetsforhold til barnets mor, Laura Mathilde Andersen, siden hun stod modell for Helvede i 1894.

I årene før og etter århundreskiftet hadde Vigeland atelier i Pilestredet 8.

I 1900 modellerte Vigeland en skisse til en fontene med seks menn som bærer et fat, og han tilbød kommunen å oppføre fontenen på en mindre plass i byen. Han fikk ikke oppdraget, men fortsatte likevel å arbeide videre med ideen. Dette var starten på det som skulle bli hans store livsprosjekt, nemlig skulpturparken på Frogner.

Det var også i 1900 at Vigeland traff Inga Syvertsen, hans kjæreste, samboer og assistent gjennom 19 år. Gjennom å dokumentere Vigelands arbeid kom hun til å få stor betydning for senere Vigeland-forskning. Forholdet til Inga ble innledet uten at det kom til brudd med Laura. Laura ble igjen gravid med hans barn, og i 1901 fødte hun en sønn. Forholdet mellom dem var på dette tidspunktet over, men for å lette hennes situasjon inngikk de et pro-forma ekteskap. Skilsmissen kom i orden først i 1906.

Med stipendium reiste Vigeland i november 1900 til Frankrike, og deretter til England. Reisen skulle komme til å vare et helt år, og formålet med reisen var studier av gotisk kunst. I denne perioden utfoldet han sin rike fantasi i hundrevis av tegninger med henblikk på fremtidige skulpturer.

Vigelands arbeidsforhold var lite tilfredsstillende. Atelieret i Pilestredet 8, hvor han hadde holdt til siden tidlig på 1890-tallet, lå i 4. etasje i en vanlig byleilighet. I april 1902 oppsøkte han derfor borgermester Christie med forespørsel om å få ta i bruk et gammelt atelier på Hammersborg i sentrum av Kristiania, hvilket han fikk tillatelse til. I oktober samme år flyttet Vigeland fra Pilestredet til en leilighet i Fredensborgveien 1, rett ved hans nye atelier. Inga Syvertsen flyttet inn sammen med ham.

I forbindelse med at Vigeland i 1907 inngikk kontrakt med Oslo kommune om utførelsen av en fontene på Eidsvolls plass, ble det også bestemt at det skulle bygges et nytt atelier til ham i tilknytning til det gamle. Det nye atelieret ble tegnet av arkitekt Harald Aars, og stod klar til innflytning i august 1908. Det gamle atelieret ble brukt som lagringsplass.

Forholdet mellom Vigeland og Inga, som hadde vært godt i mange år, tok slutt i begynnelsen av 1921. Bruddet ble nok fremskyndet av at Vigeland høsten 1920 hadde møtt en annen ung kvinne som han ble dypt betatt av, nemlig Ingrid Vilberg.

Vigeland var ekstremt produktiv, og plassmangelen ble med årene prekær i atelieret på Hammersborg. Det som imidlertid gjorde flytting av Vigelands atelier helt nødvendig var kommunens planer om å rive hele den gamle bebyggelsen på Hammersborg.

I 1919 ble det bestemt at kommunen skulle reise et nytt atelier for Vigeland på Frogner. Den endelige kontrakten ble undertegnet i februar 1921. Det fremgikk i kontrakten at kommunen skulle overta alle Vigelands kunstverk mot at kunstneren fikk disponere atelieret resten av sitt liv. Det ble også bestemt at atelieret senere skulle tjene som museum for Vigelands arbeider, og at det skulle bygges en leilighet til kunstneren i bygningens 3. etasje.

Det skulle ta ti år før bygget var ferdig, men allerede høsten 1923 kunne Vigeland ta deler av det nye atelieret i bruk.

I 1924 flyttet Vigeland inn i leiligheten på Frogner. Her levde han et stille og regelmessig liv sammen med sin kone Ingerid, som han hadde inngått ekteskap med i 1922. Han gikk fullstendig opp i sitt arbeid og var sjelden ute blant folk. Om kvelden satt han helst i biblioteket, hvor han tegnet, leste eller skar tresnitt. Vigeland bodde på Frogner til sin død i 1943.