Gustav Vigelands fremstillinger av individets og slektens heroiske livsutfoldelse står fjernt fra modernismens reduserte uttrykk. Men lar Vigeland og modernismen seg så enkelt innfange? Vigeland var kritisk til modernismen, men det er klare spenninger mellom figur og geometrisk form i hans kunst.

Dag Erik Elgins utstilling har Vigelands eget gravmonument, bestående av en kuleformet urne båret av en enkel søyle, som omdreiningspunkt. I Vigelandmuseets tårnrom står bronseurnen som rommer Vigelands aske. På veggene; 18 relieffer, 10 av dem uferdige, gir det sirkulære rommet særpreg. Til utstillingen er det produsert 10 monokromer i gips som gis omfattende plass i Vigelandmuseets monumentale sal VII sammen med en gipsversjon av gravmonumentet i full skala.

«I gravmonumentet identifiserer Elgin et non figurativt kunstnerisk uttrykk og retter blikket mot en kompliserende tolkning av Vigelands produksjon», sier museumsleder Jarle Strømodden.

Vanligvis rettes blikket automatisk mot de ferdigstilte relieffene, mot de svevende, dansende kroppene Vigeland rakk å ferdigstille før sin død, 12. mars 1943. Det er åpenbart at det ikke var Vigelands intensjon å etterlate gipsrelieffene som hvite monokromer, disse er et resultat av dødens intervensjon. Men med Elgins blikk får de uferdige relieffene en helt ny og selvstendig verdi som monokrome flater. I lys av monumentets enkle utforming og de monokrome gipsrelieffene utforsker denne utstillingen modernistiske impulser i Vigelands kunst.

Vigeland var for eksempel opptatt av plangeometriske undersøkelser. Dette dokumenteres i fotografiene som Vigelands livsledsagerske Inga Syvertsen tok av hans arbeider. Forbindelsen mellom skulptur og fotografi minner om avantgardens interdisiplinære praksis, spesielt Kasimir Malevich (1879-1935) såkalte arkitektoner, objekter i gips i sonen mellom skulptur, studieobjekt og mikroarkitektur. I utstillingen presenteres et utvalg skulpturer og fotografier av Vigelands arbeider som beveger seg i denne sonen.

Et gjennomgående trekk ved Vigelands skulpturer er at basen inngår i det kunstneriske uttrykket. Dette kommer spesielt uttrykk i de topografiske basene til til trærne som omkranser fontenen. Til denne utstillingen har Elgin modellert to nye versjoner av basene presentert som hvite og svarte kvadrater i gips.

Skulpturens repetisjon gjennom støpingens versjoner og stenhuggernes arbeid er avgjørende for Vigelands produksjon. Tilsvarende består Elgins serie Originals av malerier som gjentar ikoniske verk fra modernismen, mens Originals Grisaille er repetisjoner i gråtoner av Originals. Et utvalg fra begge seriene vises i dialog med Vigelands modernistisk pregete skulpturer i Vigelandmuseets Sal XI og XII.

Spenningsforholdet mellom en klassisistisk tilnærming og modernisme finnes også i Vigelandmuseets arkitektur. Arkitekt Lorentz Harboe Ree utførte bygningens fløyer i to byggeperioder som gjenspeiler arkitekturens internasjonale utvikling i tiden. Det første byggetrinnet i nordisk nyklassisisme ble ferdigstilt i 1924, mens atelier- og verkstedfløyen fra 1929 er preget av funksjonalismens reduserte utførelse med industrielle vinduer i stål. Da det oppsto kritikk om at den nye fløyen brøt med bygningens arkitektoniske uttrykk, støttet Vigeland arkitektens forslag og ville trekke seg fra prosjektet hvis den nye fløyen ikke ble bygget. Vigeland fikk gjennomslag, og ble således en som gikk i bresjen for modernistisk arkitektur i Norge.

Om Dag Erik Elgin (f. 1962)

Elgin er utdannet ved Statens kunstakademi i Oslo og Kunstakademie Düsseldorf (1986–90). Siden 1990-tallet har han markert seg som kunstner nasjonalt og internasjonalt og var sist aktuell i Oslo med sin diskurs rundt kunsten i Nasjonalgalleriet i utstillingen Museumsarbeid i Nasjonalgalleriet i 2018. I 2014 mottak han Carnegie Art Awards førstepris. Dette er hans første utstilling i Vigelandmuseet.