Tekst av Jarle Strømodden

In my beginning is my end. In succession
Houses rise and fall, crumble, are extended,
Are removed, destroyed, restored, or in their place
Is an open field, or a factory, or a by-pass.

Slik åpner T.S. Eliot sitt dikt «East Coker».

Elise Storsveen arbeider ikke med hus eller fabrikker, men det hun viser oss er begynnelsen. Eller rettere; det som ligger foran vår forestilling om en begynnelse. Fordi alt har en begynnelse og alt har en slutt, og noe som befinner seg i mellom dette.

Til utstillingen i Vigelandmuseet har Storsveen laget tre verk som sammen gir utstillingstittelen Hetebølgene. Rent umiddelbart kan ordet få oss til å tenke på klimakrise, men i denne sammenhengen handler det om klima på mikronivå, nærmere bestemt klimakteriet. Det er hennes egne kroppslige erfaringer som er kjernen i utstillingens arbeider. I tittelverket Hetebølgene forsøker Storsveen blant annet å visualisere de personlige erfaringene som hetetokter gir.

Verket Fødselen måler 9 meter i lengde og kan ses som en frise. På denne måten plasserer Storsveen seg inn i kunsthistorien, i en tradisjon som går tilbake til Parthenon-frisen. Frisen som tema kjenner vi også fra både Edvard Munch og Gustav Vigeland. Munch arbeidet med Livsfrisen, som ikke er en frise som sådan, men en serie malerier som omhandlet livet i noen av sine fasetter. Vigeland har arbeidet med samme tematikk, men den er kanskje mindre påaktet. På utsiden av det ene fontenebassenget til Fontenen i Frognerparken går det et bånd av 60 bronserelieffer som viser mennesker i ulike livssituasjoner – det er liv og død. Sett i lys av denne tradisjonen fremstår Storsveen som anti-heroisk.

Fargene, figurene og formene i Storsveens kunst representerer et særegent univers. Arbeidene i denne utstillingen er inspirert av Vigelands klassisk figurative skulpturer, men avstanden er likevel stor. Snarere går det en linje tilbake til ekspresjonismen på tidlig 1900-tall og til en tid da figurer fremsto i en mer rudimentær form. Koloristisk er hun en av «Les Fauves» («De ville») og figurene er som hentet fra en pre-historisk tid.

Den interessen Storsveen viser for tiden før fødselen finner også sin like hos Vigeland, om enn i en betydelig mindre ekspressiv form. På Barneplassen i Vigelandsparken finner vi for eksempel skulpturen Fosteret. Dette er begynnelsen før begynnelsen. Broen, sammen med Barneplassen, visualiserer det vi mennesker er del av, nemlig unnfangelse, fødsel, liv og død. Men dette er likevel ikke slik det er for alle. Lutheranere vil se det hele som linjært, nettopp unnfangelse, fødsel, liv og død. For andre, med en annen tilnærming til tro og liv, vil det være en forløsning også i døden, nemlig et nytt og annet liv.

Storsveen gir ikke noe svar på dette, men hun setter seg og oss inn i en historisk sammenheng og viser at slekt følger slekters gang.

Eliots “East Coker” slutter på følgende måte:

In my end is my beginning