Utstillingen Feminist Aesthetics viser nye malerier av Emily Gernild sammen med skulpturer av modernisten Sonja Ferlov Mancoba. Gjennom dialogen mellom verkene utforskes forholdet mellom form, materiale og symbolbruk – på tvers av tid og kunstneriske uttrykk.

Sonja Ferlov Mancoba (1911–1984) var en viktig skikkelse i europeisk modernisme, kjent for sine skulpturer i bronse inspirert av afrikansk og førkolumbiansk kunst. Hun var medlem av kunstnergruppen CoBRA, og arbeidet i en tid preget av etterkrigstidens politiske og ideologiske spenninger. Emily Gernild (f. 1985) er en samtidskunstner med base i København. Hun arbeider med maleri og tar ofte utgangspunkt i konkrete objekter, som kombineres med et intuitivt formspråk.

Møtet med Ferlov Mancobas kunstnerskap har vært et viktig utgangspunkt for Gernilds nye malerier. Flere av dem refererer direkte til Ferlovs formspråk, med fuglefigurer og masker, men i Gernilds tolkning blir formene mer flytende og oppløste. I denne serien har hun også latt seg inspirere av Vigelandmuseets arkitektur og parken utenfor. Fargebruken er inspirert av bygningen, og rosen – både som plante og symbol – går igjen som motiv, med utgangspunkt i rosariet i Vigelandsparken.

I arbeidet med utstillingen oppdaget Gernild at familien til en nær venninne hadde vært nære støttespillere og samlere av Sonja Ferlov Mancobas kunst. Dette var ukjent for henne tidligere, og ga prosjektet en ny, personlig dimensjon. Flere av skulpturene i utstillingen er utlånt fra denne private samlingen, og denne forbindelsen har bidratt til å forsterke følelsen av dialog og resonans mellom de to kunstnerne.

Gernild ser også Ferlov Mancobas kunst som et uttrykk for det Karen Kurczynski beskriver som en «feministisk estetikk», i utstillingskatalogen Sonja Ferlov Mancoba. Maske og ansigt. Her skriver Kurczynski: «Med andre ord tilbyr hun en feministisk æstetik – ikke nødvendigvis fordi hun er kvinne, men fordi hennes kunst utfordrer autoritære og undertrykkende former gjennom en kroppslig, åpen og relasjonell tilnærming.» Dette perspektivet har også vært viktig for Gernild i arbeidet med utstillingen. Hun forstår feministisk estetikk som et alternativ til faste tolkninger og lukkede former – en måte å skape verk som gir rom for sanselighet, kompleksitet og felles erfaring.