Les mer om utstillingsåpning og sommerfest 04. juni kl. 18.00 her

En ønsket tilfeldighet

Tekst: Jarle Strømodden, kurator

For lenge siden skrev Comte de Lautréamont om «(…) det uventede møtet mellom en symaskin og en paraply på et operasjonsbord». Et poeng med utsagnet var å belyse det uventede og overraskende som en vesentlig del av Surrealismen som bevegelse.

Det er ingenting surrealistisk ved hverken Emily Gernilds (1985) malerier eller Sonja Ferlov Mancobas (1911–1984) skulpturer, men for betrakteren kan møtet mellom disse to kunstnerne oppfattes som noe uventet. Gernild finner et nært slektskap i Ferlov Mancobas liv og arbeider, og som kunstner handler det om å finne inspirasjon i uventede møter.

Utstillingens tittel er valgt av Gernild selv, som har funnet resonans i den relasjonelle forankringen i Ferlov Mancobas arbeider. Den er hentet fra utstillingskatalogen Sonja Ferlov Mancoba. Maske og ansigt (Statens Museum for Kunst, København, 2019). I denne skriver Karen Kurczynski: «Med andre ord tilbyr hun en feministisk æstetik – ikke nødvendigvis fordi hun er kvinne, men fordi hennes kunst utfordrer autoritære og undertrykkende former gjennom en kroppslig, åpen og relasjonell tilnærming.»

Gernild fremhever at Ferlov Mancobas skulpturer fremstår med en både feminin og maskulin styrke og sensualitet. Dette er en dualitet som også betegner det moderne mennesket. I et konkret eksempel nevner hun skulpturen Fugl med unge (1935) som handler om foreldre-barn-relasjonen, og altså ikke mor-barn-relasjonen.

Ferlov Mancoba var en foregangskvinne innenfor både mellom- og etterkrigstidens skulptur. Egentlig kan vi si at hun var en foregangskunstner. Det er, i det minste i våre dager, ikke nødvendig å kjønne enhver handling. Skulpturene til Ferlov Mancoba er ikke interessante fordi hun var kvinne. De var – og er – interessante fordi de var banebrytende innenfor modernismens skulptur.

Ferlov Mancoba har i ulike versjoner arbeidet med maske-temaet, inspirert av masketradisjonen fra det afrikanske kontinent. Gernild lar dette elementet bli del av flere malerier, bl.a. «Blå hjørne», gjennom ulike former for abstraksjoner. Ser vi nærmere på fargene i flere av maleriene, så finner vi spor av Vigelandmuseet og blomstene finner vi igjen i rosehagen i Frognerparken.

Gernild har noe som kan fremstå som en visuell uro i sine malerier. Vi finner ikke umiddelbart et holdepunkt for øyet, men det kommer. Det er bare et spørsmål om tid og tålmodighet. I hvert maleri finnes det områder med fragmenter og oppløste former, men etter hvert fremtrer det en visuell helhet bundet sammen av farger, linjer og former.

Både Gernild og Ferlov Mancoba er modernister med en solid forankring i sine respektive uttrykksformer. Vi ser dette i samspillet mellom flate, rom og volum, både i maleriet og skulpturen.

Begge kunstnerne beveger seg ubesværet mellom det visuelle og det intellektuelle. Det visuelle er det overfladiske som av og til kan være tilstrekkelig. Det intellektuelle viser seg når kunsten og kunstneren bevisst – og ubesværet – forholder seg til tradisjonen og gir verket en ytterligere dimensjon. Det er dette som skaper god kunst.