Knut Henrik Henriksen (f. 1970) er kjent for sine stedsspesifikke installasjoner, som ofte tar utgangspunkt i arkitektur og byggetradisjoner. I utstillingen “Langt, langt borte §aa han noget ly§e og glitre” har Henriksen lagt ut spor og tegn knyttet til det å vandre, det å bo, det å lære, det å være.

Hovedverket som møter publikum i Vigelandmuseet har tittelen “En arkitektonisk solnedgang (Soria Moria)”. Henriksen har laget en vegg inspirert av Theodor Kittelsens maleri “Langt, langt borte så han noe lyse og glitre” – en slags analog pikselering av maleriet der Askeladden ser Soria Moria i det fjerne. Ved å bruke paneler malt med ulike farger får vi et annet inntrykk av det norske landskapet og forestillingen om Soria Moria. Skulpturen står, som en vegg utført i liggende panel, ikke ulikt et hus. Soria Moria er redusert til tre gule paneler. Men, vårt bilde av eventyrslottet er likevel så sterkt at vi ser det for oss. Det er bygningen som glitrer, som en arkitektonisk solnedgang.

Moelven er et sted i dobbel forstand. Det er både en småby nær Mjøsa og et sted som er kjent for å produsere Moelven-brakker. Moelvens “hus på hjul” forbedret både bo- og livskvaliteten til pendleren betraktelig.

Vår tids pendler og brakkebeboer er fortidens vandrer. Men vi finner vandrere også i vår tid, om enn sjeldnere enn før. I Tyskland er det slik at en håndverker som har oppnådd svennebrev reiser ut i verden for å praktisere sitt håndverk, lære nye metoder, lære nye land og folk å kjenne, kort sagt samle livserfaring. I tre år og en dag er svennen “Auf der Walz” – på vandring. Denne referansen til “Auf der Waltz” er ikke tilfeldig. Henriksen ser på seg selv som en vandrer, en som tilegner seg håndverksteknikker og materialkunnskaper gjennom sin kunstneriske praksis.

Moelven-brakken huser arbeideren som for en begrenset periode oppholder seg et annet sted enn hjemme. Han – for det er som oftest han – er vandreren og pendleren. Brakkene er bo og beskyttelse, de er “hus som vil meg hysa”. I denne utstillingen har Henriksen redusert brakken til kun takets form og konstruksjon. Det er det vi ser. Det andre er forsvunnet.

I utstillingen vises også verket ”§haped by Bureaucracy”. To av museets dører har fått redusert inngangsbredde og -høyde. I utgangspunktet ønsket Henriksen en installasjon som strakk seg fra ett rom til et annet, gjennom en åpen dør. Dette ville imidlertid være til hinder for bevegelseshemmede og rullestolbrukere ved en eventuell hendelse som ville kreve evakuering av museet. Dette verket er en kommentar til byråkratiet og de retningslinjer og forskrifter som styrer bruken av arkitekturen. En slik intervensjon synliggjør de beskyttende faktorer som omgir oss i den arkitekturen vi til daglig bruker.

“Der Wilder Mann” er på den ene siden “Den ville mann”, men også en bærende struktur som vi finner i tyske bindingsverkshus. Den er montert i gavlen og ment som en beskytter mot onde krefter. Man vil se slike karakteristika i fasaden på hus i ulike tyske regioner. I denne utstillingen benytter Henriksen bjelker laget av isopor. Disse dekorbjelkene brukes i interiører for å skape en lun og koselig atmosfære i hjemmet. Den ene, “Ken”, er malt med fargekoden RAL 3012, den samme som benyttes på dukker, leker og lignende for å illudere standard hudfarge for en hvit person.

Verket “Engel” har sitt utgangspunkt i vindskien til farens hytte. En vindski er det beskyttende elementet i overgangen mellom tak og vegg. Her er dette elementet tatt ut av sin kontekst, malt i gull og stilt opp mot hjørnet i rommet. Og der står det, som Soria Moria – lysende og glitrende.