Vigeland
museet

Eng
Urkasse, 1926. Foto: Øyvind Andersen

Gustav Vigeland

Hjemmet som kunstverk

«Det er mitt ønske at min leilighet i atelierbygningen skal stå urørt.» — Gustav Vigeland, januar 1943

I 2024 er det 100 år siden Gustav Vigeland (1869–1943) flyttet inn i den nye leilighet på Frogner, sammen med sin kone Ingerid Vigeland. Da det i 1921 ble vedtatt at Oslo kommune skulle bygge et atelier og fremtidig museum til billedhuggeren, ble det også bestemt at han skulle få en leilighet i samme bygg. Leiligheten ligger i museets tredje etasje, og er på rundt 300 kvadratmeter. Den består av to stuer, en spisestue, bibliotek, soverom, bad, toalett, entré, kjøkken og pikerom.

Vigeland ville selv sette sitt preg på leiligheten. Alle detaljer er bestemt av ham, fra farger på veggene til valg av møblement. I tillegg har han tegnet mye av interiøret: Lamper, lysestaker, tepper, puter og bilder på veggene. Ingerid har brodert og vevd flere av tekstilene. Leiligheten kan leses som et gesamtkunstwerk, og er en viktig del av arven etter Vigeland.

Med denne utstillingen vil Vigelandmuseet gi et innblikk i en annen side av Vigelands kunstnerskap. Det er gjerne den monumentale Vigelandsparken vi forbinder med navnet hans, men Vigeland var også opptatt av kunsthåndverk gjennom hele sin karriere. I denne utstillingen vil publikum få se hva som ble skapt parallelt med hans enorme produksjon av skulpturer, nemlig design til myke tepper, lysestaker til levende lys og små tegninger av putemønstre på rutepapir. Mange av tegningene er spredte skisser, men det er likevel med på å danne et bilde av en kunstner som viet absolutt all sin tid til å skape.

Hjemmet som kunstverk er inspirert av utstillingen I ledige stunder, som åpnet i Vigelandmuseet i 1997.

Vigelands kunstnerhjem er kun tilgjengelig ette avtale eller ved offentlige omvisninger. Datoer for offentlige omvisninger i kunstnerhjemmet finner du her.

Kunstnerisk utgangspunkt

«Jeg sto der og skar og skar skuter, master, ror eller andre ting til jeg ble ropt inn for å lære leksen eller for å spise eller legge meg.» — Gustav Vigeland

Gustav Vigelands kunstneriske utgangspunkt var snekker- og kunsthåndverksmiljøet i Mandal. Å skjære i tre hadde han gjort siden han var liten gutt, og opprinnelig var det treskjærer han skulle bli. I begynnelsen skal han tradisjonelt. Hans treskjærerarbeider ble imidlertid stadig mer fantasifulle, og var mer kunstferdige enn brukbare. Etter hvert ble uttrykket mer kunstnerisk: «(…) jeg skar dem uten tegning, på frihånd, villt», har Vigeland selv fortalt.[1]

I Vigelandmuseet finnes 170 treskjærerobjekter fra Vigelands barndom og frem til 1888, da han bestemte seg for å satse som billedhugger. Blant disse objektene finner vi knivskaft, slirer, skjeer, menneske- og dyrefigurer, tiner, dekordetaljer og billedrammer. Gjenstandene er interessante å se for å belyse Vigelands interesse for kunsthåndverket, og hva som var med på å forme ham som kunstner.

Treskjæringsarbeid. Foto: Øyvind Andersen

Tidlig interesse for interiør

Vigelands interesse for interiør kan spores tilbake til 1890-tallet. Fra denne perioden finnes det tegninger av lysestaker, utkast til billedtepper, dekorerte fat og vaser, og møbler. I disse tegningene er linjene bølgende, og motivene drømmende. Kun ett arbeid ble utført for salg: En lysestake i form av en drage, som han fikk støpt i bronse. Den ble ikke solgt.

På denne tiden var det en blomstrende interesse for kunsthåndverk blant kunstnere. Mange lot seg inspirere av Arts and Crafts-bevegelsen, som oppstod i Storbritannia på 1860-70-tallet. Bevegelsen var en motreaksjon til industrialismen og masseproduksjon. Tanken var å bringe estetikk inn i hjemmene til folk flest, og møbler, tekstiler og andre bruksgjenstander skulle ha en personlig stil og være av god kvalitet.[2] Bevegelsen spredte seg rundt i verden, og dannet grunnlaget for stilretninger som art nouveau i Frankrike og jugendstil i Tyskland, der hovedideen var å skape kunst basert på naturlige former. Vigeland var nok våken for disse strømningene i tiden, og befant seg også i Paris i slutten av 1900, året da art nouveau nådde sitt høydepunkt med Verdensutstillingen. I hans notater finner man adressen til Bings kunsthandel, Maison de l'Art Nouveau, der keramikk og møbelkunst ble stilt ut side om side med arbeider av billedhuggere som Meunier og Rodin.[3] Dessuten var han nær venn med både Lorentz Dietrichson (1834-1917) og Jens Thiis (1870-1942), begge kunsthistorikere og museumsmenn, som var forkjempere for brukskunsten. Det er naturlig å tro at de kan ha påvirket sin billedhuggervenn.

Samtidig var Vigelands studiereiser til Italia på 1890-tallet formende for hans tanker om hvordan livet og kunsten flettet seg sammen. I 1896 skriver han til sin venn og mesén, kunstsamleren Sophus Larpent: «Den Neapeltur var vidunderlig, aldrig har jeg set noget lignende. (…) Der ser man at Kunsten har bøiet sig sammen med Livet, det daglige Liv; hver minste Ting er fin, Stolben, Bordben, Ildskuffe. Ja, selv Skiltene udenfor de offentlige Pigehus er udført med den zarteste Forstaaelse af Linjer».[4]

Dragelysestake, 1968

Kunstnerhjemmet

Vigeland la etter hvert fra seg interessen for interiør. Det var jo tross alt billedhugger han skulle bli! Men da han i 1920-årene skulle innrede sitt nye hjem på Frogner blomstret interessen opp igjen – denne gangen i større skala. Nå var det andre inspirasjonskilder som gjaldt, og han kan ha latt seg inspirere av samtidige kunstnere som Carl Larsson (1853-1919) og Gerhard Munthe (1849-1929). Begge disse kunstnerne var interessert i hjemmet som helhet. I 1899 ble Carl Larssons “Et hem” gitt ut, med den svenske kunstnerens akvareller fra interiørene i hjemmet hans, Lilla Hyttnäs. Denne ble nærmest en lærebok i hjemmeinnredning, og Vigeland eide et eksemplar.[5] Hjemmet til Larsson ble også presentert i The Studio flere ganger, et magasin Vigeland abonnerte på. Reproduksjoner av bilder av Larssons interiører hang på veggen – riktignok på pikerommet – i leiligheten til Vigeland, og fargene på veggene i hjørnestuen er for like fargene hos Carl Larsson til at det kan være en tilfeldighet.

I Norge hadde Gerhard Munthe skapt en slags parallell til Lilla Hyttnäs i sitt hjem, Villa Leveld, på Lysaker. Her flyttet han inn i 1899, og interiørene var preget både av tidens nye innredningsidealer med lys, luft og enkelhet og av hans sterke interesse for det nasjonale.[6]

Vigeland var gjest på Villa Leveld flere ganger. Han eide også et ornamentalt bilde av Munthe, samt enkelte bøker om hans kunst. I en av dem har Munthe skrevet om sine tanker om «hjemmet». Både Larsson og Munthe hadde også koner som vevde etter deres tegninger, slik Ingerid gjorde for Vigeland.


Hjørnestuen i kunstnerhjemmet. Foto: Øyvind Andersen

Smijernsarbeider

Alle smijernsarbeidene i Vigelands leilighet er tegnet av ham selv. Disse ble gjerne smidd på kunstsmed Karl Bilgreis verksted, som oftest av smeden Alfred Mikkelsen. Det ble smidd lysestaker, lampetter, nattbordlamper, taklamper, en klokkekasse og en bordlampe, som Ingerid sydde en silkeskjerm til. Gjennom dagboknotatene til kunsthistoriker Hans Dedekam, som planla å skrive en bok om Vigeland, kan vi til en viss grad datere smijernsarbeidene i leiligheten. De fleste ble utført i perioden 1924-26, med unntak av to lysestaker, som ser ut til å ha blitt smidd i Vigelands egen smie i 1929.

Vigeland var langt fra ukjent med smijern som materiale, og dette er en viktig, men ofte underkommunisert, del av hans produksjon. I hans etterlatte notisbøker finnes det tegninger av smijern fra 1909 til 1940.[7] Første gang han benyttet seg av smijern, var i monumentene over Richard Nordraak og Camilla Collett, begge avduket i 1911. I forbindelse med smijernsarbeidene i Vigelandsparken, fikk Vigeland i 1928 etablert sin egen smie tilknyttet atelieret.

Lampe i smijern. Foto: Øyvind Andersen

Tekstiler

Fra 1890-tallet finnes det syv tegninger av Vigeland til billedtepper ment til dekorasjon, men disse forble på skissestadiet. Her var han inspirert av art nouveaus bølgende linjer. De utførte tekstilene fra 1920-tallet, som ble laget til leiligheten på Frogner, har en helt annen karakter. De elementære, firkantede formene, som varslet tredveårenes funksjonalisme, ser ut til å ha inspirert ham. Denne fornyede interessen for geometri var typisk for 1920-tallet og speiles i Vigelands tekstiler i leiligheten.[8] Dette er brukstekstiler som tepper, puter og duker.

I denne utstillingen viser vi skisser til de utførte arbeidene i leiligheten. De er for det meste på rutepapir, fargelagt i samme skala som de utførte arbeidene. Skissene ligger ofte nært opptil det ferdige arbeidet. Allerede som nygift hadde Ingerid begynt å brodere etter Vigelands tegninger, og det var hun som vevde og broderte de fleste tekstilene til leiligheten på Frogner. De største gulvteppene ble imidlertid produsert hos Husfliden.


Tekstil, etter 1923. Foto Øyvind Andersen

Paralleller

Tegningene til Vigelands tekstiler og kunsthåndverk ble laget parallelt med hans arbeid med skulptur, og ideene gled ofte over i hverandre. Det er interessant å trekke linjer mellom hans tegninger av kunsthåndverk fra 1890-tallet til skulpturene han laget i den perioden, der både tegninger og skulpturer er slanke og ekspressive. Videre kan man spore utgangspunktet til Fontenen i Vigelandsparken i tegninger og skisser til små vaser fra 1890-tallet. Disse vasene hadde former som urner og utviklet seg til de såkalte tregruppene rundt Fontenen, og man kan følge utviklingen gjennom tegningene til Vigeland. Fontenen var, som kjent, starten på Vigelands store parkprosjekt.

I november 1924 ble det vedtatt at Vigeland fikk plassere Fontenen og Monolitten i det som i dag er Vigelandsparken. Tidligere samme år hadde han flyttet inn i leiligheten på Frogner. Mange av planene for Vigelandsparken ble altså til i samme periode som han innredet sitt hjem. Tegningene til smijernsporten ved Kirkeveien var ferdig i april 1926, noe som vil si at disse ble laget parallelt med hans tegninger til broderier, vev og smijern i leiligheten. De geometriske tekstilene i leiligheten kan formalt ses i sammenheng med både granitt- og smijernsarbeidene i Vigelandsparken. I Vigelands tegninger er det av og til vanskelig å skille mellom hva som er ment for smijern og hva som er ment for broderi. Vigelands tekstiler og kunsthåndverk er med andre ord en integrert del av hans kunstneriske produksjon.[9]


[1] Gerd Hennum, Gustav Vigeland i svart og hvitt (Fædrelandsvennen, 1985), s. 79.

[2] Store norske leksikon, “The Arts and Crafts Movement”, https://snl.no/The_Arts_and_Cr... (oppsøkt 29.05.2024).

[3] Gerd Hennum, «Gustav Vigeland som brukskunstner» (Bonytt, 1969), s. 34.

[4] Brev til Larpent, 31.5. 1896.

[5] Hennum, Gustav Vigeland i sort og hvitt, s. 27.

[6] Norsk folkemuseum, «Hjemmet i sentrum», https://norskfolkemuseum.no/hj... (oppsøkt 29.05.2024)

[7] Erik Mørstad, Gustav Vigelands smijernsarbeider, (Oslo, 1978), s. 24.

[8] Hennum, Gustav Vigeland i svart og hvitt, s. 28.

[9] Nils Messel (red.), I ledige stunder. Gustav Vigeland og kunsthåndverket, (Vigeland-museet, 1997), s. 88.

Flere arrangementer