Som ung, søkende kunstner reiste Gustav Vigeland på flere studiereiser til utlandet. På disse reisene lot han seg påvirke av samtidens ulike strømninger. I arbeidene fra første halvdel av 1890-tallet ser vi impresjonistiske trekk i den skissemessige utførelsen, og flere av arbeidene fra 1890-tallet er påvirket av realismen i fremstillingen av eldre, slitne mennesker. I denne perioden blir Vigeland også gjerne knyttet til symbolismen; han rettet fokuset innover, mot menneskenes sjeleliv.

På 1890-tallet holdt Vigeland to separatutstillinger i Kristiania (Oslo). Begge fikk stor oppmerksomhet i pressen. Den første fant sted i Christiania Kunstforening i 1894, der han viste 51 arbeider. I den andre utstillingen, i Dioramaet i 1899, viste han omarbeidede versjoner av flere av de samme skulpturene. Endringene som har funnet sted i løpet av 1890-tallet blir dermed tydelige. Skulpturene har blitt mer gjennomarbeidet, med slanke, langstrakte figurer.

Gustav Vigeland, En arbeider, 1900, gips

Vigeland modellerte dette motivet tre ganger: først en liten utgave i Paris i 1893 (utstilt på hans første separatutstilling i 1894), deretter to større utgaver i 1897–98 og 1900. Av utgaven fra 1897–98 er kun hodet bevart.

Arbeideren var et aktuelt motiv i tiden, og Vigeland hentet inspirasjon fra den belgiske billedhuggeren Constantin Meunier, kjent for sine arbeiderstatuer. I motsetning til Meuniers heroiske framstillinger, skildrer Vigeland en gammel og utslitt mann, preget av både fysisk og psykisk påkjenning. Skulpturen uttrykker ingen sosial eller politisk protest, men snarere en empatisk holdning til de svake og dem som livet ikke hadde vært nådig mot.

Gustav Vigeland, Gutt, 1899, gips

I 1898 fikk Vigeland i oppdrag å lage en fontene for Hamar Bryggeri. Vigeland lagde denne unge gutten som står med hendene på ryggen på en plint utformet som en fontene med fire dyrehoder. Fontenen skulle være en gave til byen i forbindelse med 50-årsjubileet året etter. Oppdragsgiveren var imidlertid misfornøyd med resultatet. De reagerte på at gutten var naken og mente også at han var for spinkel.

Vigeland skrev spøkefullt til en venn: «Når jeg sender figuren, skal jeg også sende et fikenblad av blikk som de kan henge på.» Da han ble bedt om å gjøre ben og armer tykkere, svarte han bestemt: «Denne statue lar seg ikke forandre; den ville i tilfelle ødelegges.» Han presiserte at det ikke var teknisk umulig, men kunstnerisk: «Denne figur er en karakter, et menneske, bare ett; hver ting på figuren er avhengig av hverandre, de er stemt sammen. Ved å forandre én ting, en eneste blot, opphører gutten å være det menneske jeg har tenkt ham som.»

Til tross for innvendingene ble skulpturen oppstilt som planlagt og er i dag et kjært innslag i bybildet i Hamar.

Gustav Vigeland, Tiggerne, 1908, gips

Tiggerne viser hvordan Gustav Vigeland i denne perioden var påvirket av realismen i fremstillingen av eldre, slitne mennesker. Skulpturen ble første gang laget i 1898, men dette er gipsoriginalen til en større bronseutgave som ble fullført i 1908.

I 1909 ble Vigeland, sammen med Edvard Munch, invitert til å delta på Kunstnernes Efteraarsudstilling i Charlottenborg som en av to utenlandske kunstnere, hvor Vigeland blant annet viste Tiggerne. Utstillingen ble en suksess, og ifølge avisen Politiken var det Vigeland og Munch som reddet den, «idet de kaster ind i den et Glimt af det uvante og uventede». Social-Demokraten beskrev Vigeland som «en genial Kunstner – i Øyeblikket vel nok den ypperste Billedhugger i de tre nordiske Lande».

Skulpturen vakte stor oppmerksomhet da den ble vist på Verdensutstillingen i Brussel i 1910 og deretter på den internasjonale kunstutstillingen i Roma i 1911. Ifølge rapporter fra professor Halfdan Strøm fikk Tiggerne særlig oppmerksomhet blant kunstnere og ble plassert i en egen nisje i Brussel. I Roma ble den omtalt som et av Vigelands mest slående verk.

Den tidligere versjonen av Tiggerne fra 1898 ble også vist på den norske utstillingen i Helsingfors i 1911, hvor Vigelands kunst fikk stor anerkjennelse. Direktøren for Nasjonalgalleriet, Jens Thiis, rapporterte at Vigelands arbeider ble møtt med «enstemmig beundring».

Gustav Vigeland, Forbannet, 1891, gips

Forbannet var Gustav Vigelands første skulptur i naturlig størrelse og ble modellert under hans første studiereise i København i 1891. Gruppen viser en ung gutt som ser seg tilbake, en fremoverbøyd mann med hånden over øyet, en kvinne med et spedbarn på armen og en hund – alle i bevegelse fremover. Skulpturen ble opprinnelig kalt Kain og hans slekt på flukt, men Vigeland endret senere tittelen, trolig for å gi verket en mer allmenn karakter.

Da Forbannet ble stilt ut på Statens Kunstutstilling i Kristiania i 1892, ble Vigeland for alvor lagt merke til. Aftenposten skrev at skulpturen «vidner om en betydelig og original Begavelse og inbeholder store Løfter for Kunstnerens Fremtid», mens Verdens Gang mente den viste at han «med Tiden ikke vil vige tilbage for de storste Opgaver». Likevel var ikke alle enige i formspråket hans – Dagbladet kritiserte den mannlige figurens uttrykk og mente det viste «maaske mere fysisk Smerte end sjælelig Kval».

Skulpturen bærer preg av fransk nybarokk stil, som Vigeland kunne studere i København. Den kombinerer ulike uttrykk – mannen er ekspressiv, kvinnen mer idealisert – og viser hans tidlige forsøk på å mestre en kompleks komposisjon. Med dette verket demonstrerte han både teknisk dyktighet og evne til å formidle sterke følelser. Utstillingen i 1892 gjorde at Vigeland ble anerkjent som en av landets mest lovende billedhuggere – bare 23 år gammel.