I denne salen ser du gipsmodellen til Monolitten, samt gipsmodellene til 18 av de 36 granittgruppene på Monolittplatået i Vigelandsparken. Gipsmodellene er i 1:1-størrelse. En fotoserie fra 1926–1927 forteller også om ferden til den 260 tonn tunge steinen som senere ble Monolitten, fra steinbruddet ved Iddefjorden til Vigelandsanlegget i Frognerparken.

Gustav Vigeland, Monolittmodellen, 1924-25. Gips.
3 deler, hver del ca. 4,5 m.

Monolitten regnes som hovedskulpturen i Vigelandsparken. Skulpturen er hugget ut av én stein, derav navnet Monolitten (mono = en, lithos = stein). Ideen til en søyle eller obelisk finnes allerede i Vigelands skissebøker fra april 1919. Den endelige versjonen ble modellert i full størrelse i leire, her i museet, i løpet av 10 måneder mellom 1924 og 1925. Søylen er 17 meter høy og består av 121 figurer, og modelleringen var et enormt arbeid som Vigeland selv beskrev som så krevende at «jeg var mørk i håret da jeg begynte og grå da jeg var ferdig».

Etter at Monolitten var ferdig støpt i gips, ble den flyttet fra atelieret og plassert ved siden av den oppreiste steinen i parken. Ved hjelp av en stillbar måleinnretning overførte steinhuggerne ca. én million punkter fra gipsmodellen til steinen for så med meisel og hammer å hugge etter disse - et meget tidkrevende arbeid. Arbeidet ble i hovedsak utført av de tre steinhuggerne Nils Jönsson, Nils Kjær og Ivar Broe, og det tok 13 år.

Vigeland ønsket ikke å uttale seg om ”meningen” med Monolitten. Derimot er det nærliggende å trekke en forbindelse mellom denne og relieffet Oppstandelsen fra 1900 i Sal I, da Vigeland selv har referert til dette. Videre har Vigeland uttalt at: «Stengruppene skildrer livet, søylen fantasiens verden. Stengruppene kan derfor alle forstå, søylen kan enhver tolke på sin måte.»

Gustav Vigeland, Modeller til granittgrupper, 1915-36. Gips.

I denne salen finner du gipsmodellene til 18 av de 36 granittgruppene som omkranser Monolitten i Vigelandsparken.

Granittgruppene markerer en ny fase i Vigelands kunst. Formene forenkles og gjøres fyldigere, detaljene blir underlagt helheten og en monumental virkning etterstrebes. Enkeltfiguren forsvinner til fordel for grupper - det er de typiske allmennmenneskelige relasjoner som skildres.

Modell av Vigelands atelier /museum med skulpturanlegg, ca 1922.

Da Kristiania kommune i 1919 besluttet å bygge et atelier som fremtidig museum for Vigeland på Frogner, ønsket Vigeland å plassere sitt stadig voksende fonteneprosjekt med den siste vesentlige tilføyelsen, Monolitten, på området mellom museet og Nobelsgate. Etter mange år og flere debatter ble derimot Frognerjordene, liggende vest for den eldre Frognerparken, i 1924 utpekt som stedet der Vigelands skulpturanlegg skulle reises, og dette ble den endelige plasseringen.

Gustav Vigeland, To lenkede øgler, 1939. Smijern.

Disse var tenkt som portalbekroning på en smijernsport nord i Vigelandsparken, mot Middelthunsgate. De øvrige smijernsøglene utstilt i denne salen skulle være på sideporter. Som tilfellet var med en rekke andre porter i parken, ble ikke denne realisert. (Se også Smijernsport med genier i Sal IX).

Vigeland fikk likevel tegnet og smidd en rekke store porter med dragemotiver og ornamentale, stiliserte motiver til den monumentale hovedporten mot Kirkeveien. På Monolittplatået finnes dessuten åtte doble smijernsporter med menneskefigurer i forskjellige aldre.