Midt i rommmet i denne salen kan du se Gustav Vigelands tidligere modell til fontenen i Vigelandsparken, og langs veggen er gipsoriginalene til de fire øglegruppene du kan se i granitt på broen i Vigelandsparken. De andre skulpturene er gipsoriginaler til flere av Vigelands offentlige skulpturer, som kan ses i andre parker eller rundt om i Norge. Flere av skulpturene skiller seg ut fra Vigelands mer kjente motiver med mellommenneskelige relasjoner – her møter vi arbeider som bærer et snev av eventyr og det fantasifulle.

Gustav Vigeland, Piken på reinsdyret, 1920. Gips.

Vigeland brukte alltid modeller når han laget skulpturene sine, og dette gjaldt også når han modellerte dyr. I forbindelse med arbeidet med denne skulpturen skaffet Vigeland seg to reinsdyr fra Nord-Norge. Reinsdyrene gikk i flere måneder rundt i atelierhagen på Hammersborg, til stor glede for barna i nabolaget. Vigeland ville ha dem så lenge at han kunne dem utenat, "så jeg siden kan modellere reinsdyr så meget jeg vil uten at ha dem for mig." Skulpturen finnes i bronse i parken ved Fritzøehus i Larvik.

Gustav Vigeland, Mann i kappe kjemper mot øgle, 1930. Gips.

Dette er gipsoriginalen til en av fire grupper med mennesker og øgler. I Vigelandsparken står de hugget i granitt på høye søyler i hvert av hjørnene på Broen.

Øglemotivet dukket først opp i Vigelands kunst på slutten av 1890-tallet, i forbindelse med hans arbeid på Nidarosdomen. Inspirert av middelalderens forestillingsverden modellerte han for første gang øgler og drager i kamp med mennesket – blant annet i en av vannspyerne til hovedtårnet.

Vigeland hadde også en interesse for asiatisk kunst og dens bruk av dragemotiver. Skulpturenes symbolinnhold kan derfor tolkes på flere måter – både som fruktbarhetssymboler og som uttrykk for livets destruktive krefter.

Gustav Vigeland, Peder Claussøn Friis, 1937. Gips.

Peder Claussøn Friis (1545-1614) var sogneprest i Sør-Audnedal, Vigelands hjembygd, under reformasjonen. Sagnet forteller at han renset kirken for helgenbilder og kastet dem i Audnedalselva. Skulpturen ble reist i bronse ved kirken i Sør-Audnedal i 1938, og var en gave fra Gustav Vigeland.

Gustav Vigeland, Fontenemodell, 1905-06. Gips.

Fontenemodellen ble stilt ut på Kunstindustrimuseet i 1906, og fikk stor oppmerksomhet, også internasjonalt. Så mange som 30 000 mennesker besøkte utstillingen, noe som tilsvarer 1/6 av Kristianias befolkning på den tiden. I 1907 bestilte kommunen Vigelands Fontene til Eidsvolls plass foran Stortinget. Vigeland var ikke fornøyd med den tiltenkte plasseringen, og i 1915 ble det derfor foreslått å reise den på Abelhaugen i Slottsparken – og på begynnelsen av 1920-tallet foran Vigelands atelier på Frogner. I 1924 ble det endelig bestemt at Fontenen skulle plasseres på Frognerjordene, der den står i dag, som en del av Vigelandsparken.

Fontenemodellen er preget av tidens art nouveau, med buede linjer og organiske former. I den endelige versjonen er formen strammet opp. Dette var i tråd med Vigelands overbevisning om at formen i hans skulpturer måtte bli strengere.

Gustav Vigeland, Genieporten, 1938(?). Smijern.

Plassert bak fontenemodellen kan du se Genieporten, som var en av 11 opprinnelig planlagte smijernsporter rundt Vigelandsparken. Det var dog bare hovedporten ble realisert. Genieporten ble smidd ferdig, men aldri plassert i Vigelandsparken, men var opprinnelig tenkt som hovedaksens sluttpunkt.

De to portfløyene danner et strålemotiv, der små barn – såkalte genier – følger solstrålenes ekspansive kraft. I kunsthistorien symboliserer slike «genier» kreativitet og skapende energi. Vigeland brukte selv betegnelsen om barna i Tregruppene rundt fontenen, og lignende figurer finnes også i Abelmonumentet.

Gustav Vigeland, Snorre Sturlason, 1938. Gips.

Den norske Snorrenevnden hadde arbeidet i årevis med å samle inn penger til et minnesmerke over Snorre Sturlason (1178–1241), som skulle være en gave til Island fra det norske folk. I 1928 ble Vigeland bedt om å utføre monumentet, men svarte den gang at han ikke kunne påta seg det. Ti år senere kom det en ny henvendelse, og igjen hadde han tenkt å avslå. Men før han rakk å svare, fikk han et brev fra islendingen Jonas Jønsson i Reykjavik, som skrev: «Paa Islands vegne ville jeg faa lov til at sige Dem at vi Islendere ville ønske at De og ingen annen utførte den store opgave.» Disse linjene gjorde utslaget, og allerede samme dag som Vigeland mottok brevet, laget han en skisse som ble enstemmig godkjent av Snorrenevnden. Snorre, kledd i middelalderdrakt og stående frontalt med bok under den ene armen, ble påbegynt i full størrelse i september, og stod ferdig to måneder senere.

Reist i bronse på Reykholt, Island i 1947 (gave fra den norske Snorrenemnda), og i Bergen (på almenningen ned fra Mariakirken) i 1948.

Gustav Vigeland, Egil Skallagrimsson, 1971. Gips.

Egil Skallagrimsson (ca. 910–990) var en islandsk høvding, dikter og kriger. Ifølge Egils saga reiste han nidstang mot den norske kong Eirik Blodøks og dronning Gunhild, som hadde fordrevet ham fra Norges rike. Vigeland begynte modelleringen i oktober 1922. Runeinnskriften på stangen er utformet av runologen Magnus Olsen. Hestehodet ble modellert etter et ferskt avhugget hestehode Vigeland hadde skaffet som modell – ifølge Vigelands venn og kunsthistoriker Hans Dedekam var det «den uhyggeligste model han hadde hat». Hodet ble senere begravet i atelierhagen.

Monumentet ble reist i bronse i Mandal i 1971, som et deponi fra Oslo kommune.

Gustav Vigeland, Pike og øgle, 1938. Gips.

Den første skissen til denne skulpturen ble modellert sommeren 1920, kort tid etter at Gustav Vigeland møtte Ingrid Vilberg, som senere ble hans kone. Da hun sto modell for ham første gang, vekket det sterke følelser – og samme sommer formet han en skisse av en knelende ung pike omslynget av en kraftig øgle. Motivet kan gi assosiasjoner til myter om dragen og den fangne prinsessen, eller skjønnheten og udyret. Tone Wikborg, Vigelands biograf, skriver at han, bevisst eller ubevisst, kan ha skapt et symbolsk dobbeltportrett av seg selv og Ingrid.

Skulpturen ble reist i bronse i Vigelandsparken i 1959.

Gustav Vigeland, Binne med unge, 1913. Gips.

Den 12. juli 1917 ble Vigelands eneste dyreskulptur i stort format, en binne som ligger på ryggen og leker med ungen sin, avduket i Kragerø ved feiringen av byens 250-årsjubileum. En komité hadde ønsket å markere begivenheten ved å reise en skulptur, og Vigelands venn, Fernanda Nissen, som var født i Kragerø, formidlet kontakt med Vigeland. Skulpturen hadde han modellert allerede i 1913 uten bestilling, og deretter latt broren Julius hugge den i rød granitt. Ønsket fra Kragerø om en fonteneskulptur imøtekom han ved å sette bjørnegruppen på en sokkel midt i et basseng, tegnet av ham selv.

Skulpturen finnes også i bronse i Marabouparken i Stockholm.

Gustav Vigeland, Piken på bjørnen, 1921. Gips.

Skulpturen er inspirert av eventyret Kvitebjørn Kong Valemon, der en prinsesse blir ført av gårde av en hvit bjørn som viser seg å være en forhekset prins.

Bronseversjonen ble reist i Freiaparken i Oslo, etter at Freia fabrikker hadde ønsket å kjøpe en avstøpning. Vigeland var først skeptisk til at kunsten hans skulle brukes i en kommersiell sammenheng. Han ble straks forsikret om at skulpturen ikke skulle gjøre tjeneste som reklame, «men bringe daglig glede til de tusen arbeidere i alle aldre, og til publikum, når parken er åpen for offentligheten».

Piken på bjørnen er Vigelands første fontene i Oslo.