Gustav Vigeland ble født i Mandal 11. april 1869. Han er best kjent som skaperen av Vigelandsparken i Oslo. Skulpturparken opptok mesteparten av Vigelands sene kunstnerskap.

I begynnelsen av karrieren gjorde Vigeland seg bemerket gjennom portretter og monumenter. Gjennombruddet kom med Abelmonumentet i 1908. I 1911 befestet han sin posisjon som landets fremste billedhugger med monumentene over Rikard Nordraak og Camilla Collett. På den europeiske kunstscenen fikk Vigeland stor oppmerksomhet, og ble i samtiden sett på som en av de moderne.

I Vigeland-museet finnes en nærmest komplett samling av Vigelands kunst. Her bodde og arbeidet han de siste 20 årene av sitt liv. Bygningen er blant Norges fremste eksempler på nyklassisistisk arkitektur og er resultatet av en unik kontrakt Vigeland inngikk med Oslo kommune: Mot at det ble bygget ham et atelier som skulle fungere som fremtidig museum for hans kunst, ville han gi all sin kunst til kommunen. Gustav Vigeland døde 12. mars 1943. Museet ble offisielt åpnet 4. juni 1950.

Gustav Vigeland, Hagar og Ismael, 1889. Gips.

Hagar og Ismael var Gustav Vigelands debutarbeid på Statens kunstutstilling, Høstutstillingen, i 1889. Skulpturen har mykt og presist avrundede former, tydelig preget av dansk klassisisme og inspirasjonen fra Bertel Thorvaldsen (1768–1844), en kunstner Vigeland beundret. Verket ble utført i atelieret til hans første læremester, Brynjulf Bergslien, og vakte stor anerkjennelse.

Hagar og Ismael viser Vigelands tidlige orientering mot bibelske motiver, her hentet fra Første Mosebok: Trellkvinnen Hagar fikk sønnen Ismael med Abraham, men ble fordrevet da Abrahams hustru Sara selv ble med barn.

Gustav Vigeland, Dommedag, 1894. Gips.

I oktober 1894 åpnet Gustav Vigeland sin første separatutstilling, som fant sted i Christiania Kunstforening. Utstillingen bestod av 51 arbeider og var den hittil største presentasjonen av en billedhugger i Norge. Blant verkene var relieffet Dommedag, som skildrer den bibelske endetiden. Gud er plassert i øverste halvdel av relieffet, mens synderne fremstilles på vei ned i helvete. De frelste, hvorav mange er barn, stiger opp mot himmelen i øvre del av komposisjonen.

Da Vigeland rundt 1920 arbeidet med idéen til Monolitten, henviste han til både Oppstandelsen og Helvete.

Gustav Vigeland, Rispa sørger over sine hengte sønner, 1894. Gips

Relieffet skildrer den bibelske fortellingen om Rispa fra Andre Samuelsbok, der hun sørger over sine syv sønner, henrettet på kong Davids ordre. I verket ser vi de hengte mennene delt inn i to felt, mens Rispa sitter i nedre høyre hjørne, innhyllet i gevanter, fast bestemt på å vokte likene mot fugler og rovdyr.

Vigeland modellerte en tidligere versjon av motivet i 1892, men denne utgaven fra 1894 ble vist på hans andre separatutstilling i Kristiania i 1899. Vigeland var i 1890-årene opptatt av dramatiske motiver, og hans arbeider tok gjerne utgangspunkt i menneskets lidelse, sorg og desperasjon.

Gustav Vigeland, Oppstandelse, 1900, gips

Dette relieffet viser en mengde mennesker i en kraftfull, oppadstigende bevegelse. Verket tematiserer overgangen fra død til liv og kan sees i sammenheng med Vigelands relieffer Dommedag og Helvete.

I sine tidlige arbeider var Vigeland opptatt av kamp, lidelse og død, ofte med inspirasjon fra Bibelen eller gresk mytologi. Oppstandelse var en del av en plan om fire store relieffer til én sal. Rundt 1920, da han utviklet idéen til Monolitten, trakk han linjer tilbake til både dette verket og Helvete.