Gjennom hele sin karriere var Vigeland opptatt av å skildre forholdet mellom mann og kvinne. Han viser et mangfoldig og kontrastfylt bilde av kjærligheten, fra nærhet og ømhet, til smerte og ensomhet. I Vigelands fremstillinger er mannen ofte den sårbare, den som synker sammen og som trenger nærhet og trøst.

Under sitt opphold i Paris i 1893 besøkte Vigeland atelieret til den franske billedhuggeren Auguste Rodin (1840–1917) flere ganger. Selv om han aldri møtte Rodin personlig, ble han trolig påvirket av møtet med hans kunst. Spesielt Rodins fremstilling av kjærlighet og erotikk ser ut til å ha hatt en forløsende effekt på ham. Man kan også se påvirkningen fra Rodin i Vigelands store relieff Helvete som har mye til felles med Rodins Helvetesporten.

Det er spesielt i fremstillingen av det sårbare mennesket at Vigelands relevans ligger. Hans skildringer av angst, utenforskap og ensomhet forteller oss noe om hvordan det er å være menneske – også i dag.

Gustav Vigeland, Mann og kvinne, "De nedbøyde", 1898. Bronse.

Denne skulpturgruppen ble vist på Gustav Vigelands andre separatutstilling i Kristiania (Oslo) i 1899. En tidligere versjon av gruppen ble modellert i Berlin i 1895 (OKK.VM.S.0856). Sammenligner man de to versjonene, ser man en tydelig stilistisk utvikling hos Vigeland – fra en mer skissemessig og grov form i den tidlige utgaven, til en mer gjennomarbeidet overflate og detaljrikdom i den senere. Denne utviklingen reflekterer Vigelands økende tekniske ferdigheter og hans gradvise bevegelse mot en mer klassisk skulpturell uttrykksform.

Gustav Vigeland, Kysset, 1921. Marmor.

Gruppen ble utført i gips i 1921, basert på en mindre modell med samme motiv fra 1898 (OKK.VM.S.0836). En assistent la først opp formen i gips, før Gustav Vigeland selv overtok arbeidet. For Vigeland, som vanligvis modellerte i leire, var dette en utfordrende prosess. Arkitekt Harald Aars beskrev dette i dagboken sin 1. mars 1921: "Så sager da V. av et lem her og et lem der, lægger på gibs eller filer av. Et stort parti av ryggen var tatt væk og hans høyre læg lå ved siden av. Man gjør sig ikke idé om for et tålmodighetsarbeide dette er. Hundreder av små skåler må fyldes med gibs, som røres ut i vand, og ikke før er man begyndt, før gibsen størkner igjen – så ny gibs, omigjen og omigjen [...] Men det billede han brugte om denne arbeidsmåten gir en liten anelse om hvad det kræver: 'Jeg føler mig som en mikroskopisk liten fugl som sitter og pikker og pikker med næbbet på en uendelig stor flate'. [...] Han vilde ha lagt den op i lere helt fra nyt av, hvis han hadde hat fidus til de norske gibsmakere, men alt går skjævt og vrangt." Marmoreksemplaret ble punktert i Carrara i 1921.

Gustav Vigeland, Mann og kvinne, "Adorasjon", 1908. Gips.

Vigeland utforsker det spenningsfylte forholdet mellom mann og kvinne. Uvanlig for sin tid lar han kvinnen innta rollen som den sterke og dominerende. Mannen sitter på knærne og forsøker å holde henne fast, men det er hun som fremstår som den kontrollerende kraften i komposisjonen.

Gustav Vigeland, Mann og kvinne, "Trøst", 1893. Gips.

Dette relieffet ble stilt på Gustav Vigelands første separatutstilling i 1894. Blant de utstilte arbeidene var flere mindre grupper som Vigeland oftest bare titulerte «mann og kvinne». Vigelands venn, kunsthistoriker og museumsmann Jens Thiis, sammenfatter: «Dyb Kummer er den Stemning, som klinger gjennem alle disse Grupper. De handler om brusten Lykke, de fortæller om Attraa og Afmagt, om Forvilelse og Trøst, Sorg og Ømhed i sælsom Blanding … Dette er en Kunst, der er dybt moderne, som man plejer at kalde den Kunst, der er ægte Barn af sin Tid. Den er født af en dybt pessimistisk Overgangstid, en Tid med grænseløse Ønsker og fortærende Tvil, en Tid med dybe, men forrevne og blødende Følelser.»

Gustav Vigeland, Ung mann og kvinne, 1906. Marmor.

Ønsket om anatomisk analyse og naturalistisk gjengivelse blir aldri et mål i seg selv for Vigeland. Han søker den indre opplevelse i forholdet mellom mann og kvinne. Skikkelsene står tett mot hverandre, men de ser like fullt forbi hverandre, tankefulle og i hver sin verden

Gustav Vigeland, Mann og kvinne, "Natten", 1898. Gips.

Skulpturen ble vist på Gustav Vigelands andre separatutstilling i Kristiania (Oslo) i 1899. Skulpturen tematiserer nattens dobbelthet – som tid for hvile, men også for uro, sorg og ensomhet. Vigeland viser her menneskelig nærhet og avstand i samme grep: kroppene er fysisk tett sammen, men psykologisk er det en avgrunn mellom dem.

Gustav Vigeland, Helvete II, 1897. Gips.

Sentralt i denne helvetesvisjonen sitter Satan, omgitt av de fordømte. Helvetesporten av Auguste Rodin må ha virket inspirerende på kunstneren, mens det pessimistiske motivet er også uttrykk for hans eget mørke sinn på denne tiden. Relieffet var hovedverket på Vigelands separatutstilling i 1899, og ble innkjøpt til Nasjonalgalleriet i bronse. Den første utgaven av motivet, modellert i 1894, ble ødelagt av kunstneren selv.

Gustav Vigeland, Fabritius' engel, 1900. Gips.

Engelen er et gravmonument for familien Fabritius, og ble trolig bestilt av Jonathan Julius Aars Fabritius (1852-1916). Aars Fabritius var arving til Fabritius boktrykkeri i Kristiania, hadde en stor kunstsamling, og donerte mye til Nationalgalleriet. Skulpturen forestiller en engel i stille kontemplasjon og ble hugget i italiensk Carraramarmor i et leid butikklokale på hjørnet av Rosenkrantz gate og Christian 4.s gate i Oslo. Arbeidet ble fullført og oppstilt på Vår Frelsers gravlund 26. oktober 1900. Den bevarte gipsmodellen finnes i dag i Vigelandmuseets samling.