Rundt 1909 skjer det en endring i Gustav Vigelands kunst. Formen blir fyldigere og mer harmonisk. Dette ser vi tydelig i de to marmorskulpturene «Mor og barn» (1909) og «Kvinnetorso» (1909). Skulpturene har mindre detaljer sammenlignet med de tidlige arbeidene til Vigeland.

Denne forenklingen av formen videreføres i en serie på 33 skulpturer i mellomstørrelse modellert i perioden 1913 til 1915, blant dem «Mann med kvinne i fanget» (1913). I disse arbeidene ser vi begynnelsen på det monumentale formspråket som kjennetegner skulpturene i Vigelandsparken.

I denne perioden var Vigeland opptatt av kunsten til Paul Gauguin (1848–1903). Han viste også interesse for de franske kunstnerne Aristide Maillol (1861–1944) og Antoine Bourdelle (1861–1929), begge kjent for sin forenklede stil. Samtidig vedvarte Vigelands fascinasjon for tidligere tiders kunst, spesielt egyptisk kunst og kunst fra antikken.

Gustav Vigeland, Mann med kvinne i fanget, 1913. Gips.

I perioden 1913 til 1915 modellerte Vigeland en serie på 33 skulpturer i mellomstørrelse (høyde ca. 60-70 cm). I disse skulpturene har det inntruffet en tydelig stilendring i Vigelands kunst. Formen har blitt mer monumental. Figurene er uten detaljer, og komposisjonene kompakte. I alt 16 av disse gruppene ble hugget i sten, og de fleste av dem står i dag plassert i Vigelandmuseets borggård. Flere av motivene ble også senere gjentatt i granittskulpturene rundt Monolitten i Vigelandsparken.

Gustav Vigeland, Mor og barn, 1909. Marmor.

Allerede i 1905 konstaterte Vigeland visse formale endringer, idet han skriver: «Mine Figurer blir sværere, de er ikke saa stramme og tørre længer, det er Tilfældet med enhver Kunstner at hans Figurer blir større med Aarene; paa fjernt Hold vokser de ligesom paralelt med ham selv.» Det synes likevel mer sannsynlig at den ekstremt magre figurstilen ble forlatt, ikke fordi han selv ble fyldigere, men fordi han var blitt interessert i å fremstille figurer i full, naturlig målestokk.

I 1907 tok Vigeland frem gipsmodellen til Mor og barn, og gjorde figurene bokstavelig talt fyldigere ved å modellere over de tidligere magre formene. Detaljene ble ikke lenger så fremtredende, og overflaten glattet ut. Gruppen ble i sin nye versjon en av hans mest populære, og finnes i flere replikker både i marmor og bronse.

Gustav Vigeland, Kvinnetorso, 1909. Marmor.

Kvinnetorso er basert på en skisse fra 1902. Versjonen fra 1909 har blitt fyldigere og mer harmonisk i formen.

Det er Inga Syvertsen som har sittet modell for denne skulpturen. Inga Syvertsen (1883-1968) levde sammen med Gustav Vigeland i nesten tjue år, fra 1902 til 1921. Offisielt var hun hans husholderske, uoffisielt hans kjæreste og medhjelper. Hun satt modell, støpte skulpturer i gips og assisterte Vigeland på andre måter i atelieret. Hun dokumenterte også billedhuggerens liv og virke for ettertiden, både med sin protokoll, der hun sirlig noterte alt som skjedde i atelieret, og ved å fotografere.

Gustav Vigeland, Mann med kvinne i fanget, 1897. Bronse.

Denne skulpturen er et godt eksempel på hvordan man kan følge stilutviklingen til Vigeland. Dette var et kjært motiv for Vigeland, som han modellerte gjentatte ganger (i 1897, 1905 og 1914) med forskjellige formale løsninger som viser hans kunstneriske utvikling. Etter hvert gis gruppen en stadig strengere og mer sluttet form. En versjon fra 1913 finner du også i denne salen, mens det også er en versjon i granitt i full størrelse foran museet.