Frem til slutten av 1800-tallet var offentlige monumenter stort sett forbeholdt idealiserte fremstillinger av fortidens helter. Vigeland brøt med denne tradisjonen. Han søkte å fange noe annet enn portrettlikhet og overfladisk storhet. Han skapte monumenter som symboliserte noe som var større enn personen selv, uten å bruke de vanlige attributtene.

Monumentet over matematikeren Niels Henrik Abel (1802–1829) er et monument over tankens kraft – formidlet gjennom bevegelse og energi. Det ble avduket i Slottsparken i Oslo i 1908, og regnes som Vigelands endelige gjennombrudd som billedhugger.

Også i sine portretter unngikk Vigeland å idealisere. Han fremstilte sine modeller med feil og mangler – samtidig som han hadde en egen evne til å fange det karakteristiske hos hver enkelt av dem. Vigeland utførte portretter gjennom hele sin kunstneriske karriere, til sammen mer enn hundre byster.

Gustav Vigeland, Tordenskiold, 1915. Gips.

Peter Wessel Tordenskiold (1690–1720) var en dansk-norsk sjøhelt. Her har Vigeland portrettert ham stående i knekort kappe, høye støvler, halstørkle og tresnutet hatt. Statuen ble reist i Stavern 14. juli 1935.

Gustav Vigeland, Camilla Collett, 1909. Gips.

Norsk Kvinnesaksforening utlyste i 1902 en konkurranse om et monument over forfatteren og kvinne-saksforkjemperen Camilla Collett (1813-1895). Vigeland ville gjerne utføre monumentet, men han ikke være med å konkurrere. Vigelands bidrag var dermed ikke med blant de 12 utkastene som ble sendt inn til konkurransen. Ingen av utkastene ble heller anbefalt utført, og Vigeland ble invitert til en lukket omkonkurranse der han leverte inn to forslag; det ene av en ung Collett med kysehatt og hodet på skakke, og det andre av en gammel Collett stående i vinden, kalt «I Storm». Først i 1908 ble juryen enige om å gi oppdraget til Vigeland, og kanskje noe overraskende falt valget på «I Storm».

Dette var et uvanlig monument. Man kan til og med si at det var banebrytende. Frem til slutten av 1800-tallet var offentlige monumenter stort sett forbeholdt idealiserte fremstillinger av fortidens helter. Vigeland, derimot, valgte å fremstille Collett gammel, stående i vinden med bøyd hode. Nettopp ved å fremstille Collett som en gammel kvinne – sliten etter alle de kampene hun har kjempet, klarte han å fange noe som er større enn personen selv. Skulpturen ble stående som et symbol på selve kvinnekampen.

Monumentet ble støpt i bronse og avduket i Slottsparken i 1911, og er Norges første kvinne på sokkel.

Les mer om Camilla Collett-monumentet her.

Gustav Vigeland, Henrik Wergeland, 1907. Gips.

Henrik Wergeland (1808-34) var den norske dikteren Vigeland satte høyest. Med begeistring skrev han: «Kan man tale om et Folks Hjerte, saa er det sandelig Wergeland som er Inkarnationen; men for mig er han noget end større; han omspænder ikke bare et Land, skjønt jeg tror ikke han er videre kjendt udenfor Norge. Hans genialeste Billeder er universelle, om de ikke lar sig oversætte. I Vælde og Inderlighed staar de ikke tilbage for nogen; det er min Mening.»

Da Kristiansand, dikterens fødeby, planla et monument til dikterens 100-årsjubileum i 1908, fikk Vigeland oppdraget. Han laget en rekke skisser med symbolske fremstillinger før han landet på en mer tradisjonell portrettstatue. Wergeland er fremstilt med hodet løftet, som om han stanser på en vandring for å se opp mot himmelen.

For å lage en naturtro fremstilling, benyttet Vigeland seg av flere samtidsportretter av dikteren. I tillegg lånte han Wergelands dødsmaske fra Folkemuseet; det satt igjen noen skjegghår på masken, og Vigeland gjemte ett av dem for å ha et hår av Wergeland. Tidsriktige klær lånte han fra Nationaltheatret.

Den 17. juni 1908 ble Wergeland-statuen i bronse avduket i Kristiansand, og på samme dag en replikk i Fargo, Nord-Dakota i USA.

Gustav Vigeland, Wergeland med genier, 1905. Bronse.

Dette er Vigelands andre utkast til monumentet over Henrik Wergeland. Her er dikteren fremstilt stående med en mengde klatrende fantasibarn rundt se, som symboliserer inspirasjon - en parafrase over den antikke Nilguden. Vigeland utførte nærmere 300 tegninger og plastiske skisser til et symbolsk Wergeland-monument. Mange av skissene har liknende utforming som Abelmonumentet, men Vigeland valgte til slutt å fremstille Wergeland stående i tidens drakt.

Gustav Vigeland, Niels Henrik Abel, 1902. Gips.

I 1902 ble det utlyst en konkurranse om et portrett-monument over matematikeren Niels Henrik Abel (1802-1829). Vigeland utførte flere tegninger og plastiske skisser etter konkurransebestemmelsene, men endte til slutt med denne symbolske gruppen av den nakne heros båret frem av to genier. På hyllen til høyre sees fire av Vigelands skisser til Abelmonumentet. De tre minste er utført i 1902, mens Abel på høy sokkel (i det opprinnelig påtenkte høydeforhold) er fra 1907.

Billedhuggeren Ingebrigt Vik vant konkurransen med en klassisistisk sittende figur, men komiteen foretrakk til slutt Vigelands utkast. Det er en dramatisk tolkning av geniet på flukt gjennom tid og rom, båret av tankens og åndens genier i form av to svevende figurer. Monumentet er modellert i en høyde på 4 meter. (Se gipsoriginalens hode til venstre). Gruppen, som er støpt i bronse, ble plassert på en 8 meter høy granittsokkel i Slottsparken i 1908.

Gustav Vigeland, Henrik Ibsen, 1903. Bronse.
Byste av dikteren Henrik Ibsen (1828-1906).

Vigeland modellerte over 100 portrettbyster, stort sett på eget initiativ, av sin samtids og nære fortids kjente norske menn og kvinner. Den ytre likheten er ikke alltid det mest slående. Han søkte det momentant uttrykksfulle og karakterbærende og hadde et skarpt øye for det psykologiske ved sine modeller. Vigelands Ibsen-byste viser den flammende, indignerte dikter, refseren av samfunnets og menneskets skrøpeligheter. Dikterhøvdingen utstråler, til tross for sin høye alder, fremdeles en indre kraft og ubrukt energi. Marmoreksemplar i Nasjonalgalleriet og Nationaltheatret i Oslo.

Gustav Vigeland, Jonas Lie, 1904. Gips.
Byste av forfatteren Jonas Lie (1833-1908)

Vigeland modellerte portrettet av Jonas Lie sommeren 1904 i Åsgårdstrand. Han skriver til Inga Syvertsen at Lie er «Elskværdigheden selv», mens hans kone Thomasine blir beskrevet som masete: «Som en liden hvit Mus sidder fru Lie og passer paa. Naa maa du sidde stille Jonas. – Ja, men V. siger jeg behøver ikke at sidde saa stille. – Jo, du kan da skønne du maa sidde rolig; Hodet gaar altid paa dig. – Men naar jeg ikke behøver – Tag nu at dig Kalotten Jonas, saa, nu skal jeg hjælpe dig med at faa af dig Brillerne Jonas.» Mens Lie har en rik fantasi og evnen til å drømme seg bort, er hun kritikeren som holder igjen. Det er derimot ikke den fantasifulle dikteren Vigeland har valgt å fremstille, men den aldrende mannen. Lies usymmetriske ansikt er magert, og øynene er plassert dypt i kraniet. De skjeve, smale leppene er med på å forsterke alderen.